Etter folketingsvalget: Det Radikale Venstre

På valgnatta for tre uker siden holdt Det Radikale Venstres (R) leder, Morten Østergaard, en tale (utdrag) til troppene som bør bli en grunntekst for den som vil studere det avgåtte regjeringspartiets selvforståelse. Det var mer enn indremedisin når partilederen roste aktivistene for en valgkamp hvor Radikale hadde stått fast på det som riktig, godt og modig – i motsetning til de fleste andre, lot han forstå. Det kom stikk til de borgerlige, som vil bygge Danmarks framtid på ryggen av de svakeste, der hjemme og ute i verden, men også et helhjertet forsvar for den strenge økonomiske reformkursen som, i tillegg til å gi Radikale et elendig valg, hadde «ført Danmark ud af krisen».

Radioprogrammet Mennesker og medier kontaktet en retorikkforsker som slo fast en Østergaard i løpet av noen ganske få minutter og med enkle grep maktet å tegne opp en kontrast, oppsummere valgkampen og oppfordre folk til å se framober. Han innrømmet at kampen hadde kostet, men for den som gjør det rette, er det en pris det er verdt å betale. Og Østergaard slo også fast noe annet som går til kjernen av hva det vil si å være Radikal, med stor R: Partiet skal søke innflytelse med sine mandater. Han leder et verdiparti, men uten ideologiske skylapper. Alle partier sverger pliktskyldigst på at de vil få mest mulig ut av mandatene sine og at det er politikken, ikke personene, som avgjør, men få har en lengre historie for å få det til enn Radikale. På slutten av så vel Poul Schlüters Konservative/Venstre-regjering tidlig på 1990-tallet som i innspurten av sosialdemokraten Poul Nyrup Rasmussens regjeringstid etter folketingsvalget i 1998, gjorde Radikale dårlige valg*, men det hindret dem ikke i å gå i regjering. Det skal visst «betale sig at arbejde», også for radikale mandater.

Så spørs det hvor stor innflytelse Radikale kan få over ei ny borgerlig regjering. Radikale satt tungt på den økonomiske politikken i Helle Thorning-Schmidts sosialdemokratisk-radikale koalisjon, men ble likevel straffet som juniorpartner. I ettertid har en lenge undertrykt debatt om vektleggingen av økonomisk disiplin på bekostning av partiets sosiale sinnelag kommet til overflaten. Partiveteranen Ole Dall mener på sin side at man ikke gjorde nok for å komme borgerlige velgere i møte, og anbefaler at Radikale bryter ut av sentrum-venstre-blokka. Morten Østergaard kan i det minste ikke anklaget for å ha forsvunnet blant alle småpartiene. Nesten daglig kom det nye utspill, med den fellesnevner at de som regel med all tydelighet viste fram den politiske avstanden til regjeringskollega Socialdemokraterne.

Også den strategien måtte partilederen innhylle i motets og håpets retorikk da han talte på valgnatta. Mangelen på budskapsdisiplin har heller ikke gått fri for kritikk, men i tida etter valget har Østergaards posisjon styrket seg, av to grunner: Når det ikke er noen som krever hans avgang etter valgfiaskoen, skyldes det at han fortsatt er relativt fersk som leder, og at Radikale er så glade i å hausse opp hans forgjenger, tidligere visestatsminister Margrethe Vestager, at han drar nytte av et visst «hoppe-etter-Wirkola»-slingringsmonn. Dessuten er det ingenting som virker så samlende på et parti som politikk: Helt fra starten av har statsminister Lars Løkke Rasmussens reine Venstre-regjering lagt seg på en kurs som smerter Radikale. Frigjort fra regjeringsansvaret kan vi regne med at R igjen heiser fanen for en lempeligere asylpolitikk, i skarp kontrast til de borgerlige straksavtale om «opbræmsning». I tillegg har eks-regjeringspartner Socialistisk Folkeparti og det nyinnvalgte partiet Alternativet gitt regjeringa støtte til et nytt skattefradrag for oppussing og håndverkertjenester i hjemmet, som Radikale oppfatter som en gavepakke til middelklassens boligeiere, finansiert av en strengere asylpolitikk. Når det pragmatiske kompromisset er utafor rekkevidde, sier ikke R nei takk til et samlende, nobelt nederlag.

I folketingsgruppa må Morten Østergaard klare seg uten tidligere likestillingsminister Manu Saren, som overraskende fikk færre personlige stemmer enn eks-SF-er Ida Auken. Også Camilla Hersom, tidligere parlamentarisk leder, falt ut av Folketinget. Det betyr at Radikale står uten representasjon på Fyn for første gang i partiets historie.

* I 1990 fikk Radikale 3,5% av stemmene i folketingsvalget; i 1998 3,9%.

_________________

I serien «Etter folketingsvalet» vil vi dei neste vekene skrive om kvar dei danske partia står, med særleg vekt på valresultatet, den nye folketingsgruppa og strategiske utfordringar framover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*