Farvel til The Dissolve (2013-2015)

Det var store forventninger til Scott Tobias, Keith Phipps, Tasha Robinson, Genevieve Koski og Nathan Rabin da de forlot A.V. Club for å lansere filmmagasinet The Dissolve sammen med frilanseren Matt Singer, med backing fra det velrenommerte musikknettstedet Pitchfork. The Dissolve skulle ha base i Chicago, som for kjennere bærer en særlig symbolverdi: Programmet At the Movies gjorde de ikke akkurat TV-vante avismennene Roger Ebert og Gene Siskel til USAs første og eneste filmkritiker-stjerner, og avlastet oppmerksomheten som ble Pauline Kael og Andrew Sarris’ skjermysler til del på 1960- og 70-tallet. Den ti år gamle filmpodkast-institusjonen Filmspotting er også Chicago-basert. Sysler du med filmkritikk har du litt av hvert å hamle opp med.

Innholdsmessig taklet The Dissolve fallhøyden, og vel så det. Den vidtfavnende siden, som ved siden av en massiv satsing på anmeldelser fant plass til en befriende sjangerblind miks av gamle kjepphester (Rabin, som samlet sine gamle A.V. Club-essays om sin nærkamp med feilslåtte Hollywood-storsatsinger i den anbefalte boka My Year of Flops, fikk dykke ned i kassasuksesser ingen snakker om lenger), korte nyhetssaker og lange, ikke alltid tidsriktige dypdykk i enkeltfilmer. Men det holdt ikke. Onsdag kunngjorde sjefredaktør Keith Phipps at The Dissolve legges ned med umiddelbar virkning. «I’m heartbroken we couldn’t make it work», sier underredaktør Scott Tobias i et Indiewire-intervju med den tidligere Dissolve-skribenten Sam Adams. Som leser er det lett å skrive under på den følelsen.

Skuffelsen er også lett – og derfor tung –  å lese i svarene Tobias og Phipps gir i Indiewire-intervjuet, hvor redaktørene også snakker om hva de mislyktes med. Det gjaldt særlig å ta hensyn til internettets frenetiske hjerterytme, som tilsynelatende ikke gir pusterom til ukelange diskusjoner av noe annet enn dagsaktuelle filmer. Det er det viktigste som forsvinner med nedleggelsen av The Dissolve: Den bleknende illusjonen om at et spesialisert, daglig nettmagasin også kan ta seg tid til å ignorere algoritmer og sideklikk lenge nok til å levere perspektivrik diskusjon av noe som kom ut før sola rant i morges, og samtidig overleve økonomisk.  The Dissolves insistering på verdien av at også eldre film («eldre» betydde på ingen måte alltid obskurt – den nylige rundebordsdiskusjonen av White Men Can’t Jump (1992) får tjene som eksempel) kan fortjene et gjensyn, understreket den største verdien som står igjen: Å ta seg tid. «I don’t know what to say to young writers anymore, because I don’t want to discourage them”, svarer Tobias når han blir bedt om å forholde seg til at unge filmkritikere tar The Dissolves endelikt som et bevis på at alt håp er ute.

Det er lov å håpe at framtida for den nettbaserte filmkritikken ikke er like svart som den kan se ut på dager som denne, hvor en av de mest vitale nysatsingene blir lagt i jorda. Men skriften har stått på veggen for spesialistene lenge allerede: Algoritmene og on demand-tjenestene har for lengst erstattet kritikerne som den menige medieforbrukers viktigste konsulent i jakten på den neste opplevelsen. Men det er nettopp derfor sider som The Dissolve trengs. Hvis Netflix vet at du liker Robert Altmans The Player og du dessuten passer inn i algoritmen som interesserer seg for «filmer om sosiale medier», er den sannsynligvis sikker på at du kommer til å elske Oscar-vinneren Birdman. Scott Tobias’ for lengst ikoniske anmeldelse var en velkommen motstemme. Nathan Rabins dypt personlige essay om Destin Crettons mesterverk Short Term 12 skapte oppmerksomhet om en liten film som ingen ellers snakket om. David Ehrlichs artikkel om snart Norges-aktuelle Me and Earl and the Dying Girl er slikt ingen algoritme i verden kan skape.

The Dissolve viste på samme tid fram internett-kritikkens muligheter og begrensninger. Når vi tar farvel med en av de mest ambisiøse utvidelsene av rommet for kritikk på nettet, er det med et håp om at det fortsatt finnes muligheter for at nye web-forsøk av samme type kan lykkes. Og at det fortsatt finnes jobmuligheter for innovatører som gjengen bak The Dissolve.

 

***

MER:

Se Life Itself på Netflix [krever abonnement].

Les Matt Soller Seitz om The DissolveRogerEbert.com.

Hør Keith Phipps snakke om lanseringen av The DissolveThe Jeff Rubin Jeff Rubin Show.

Les Jørgens minneord om Roger Ebert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*