Går du nesten tusen dager på jobb uten å levere varen, får du gjerne sparken. Eller blir helt.
Sveriges åpningskamp i EM, gårsdagens batalje mot forrigevinneren Hellas, lignet mye på det skremmebildet jeg på forhånd hadde laget i hodet: En grå og tett affære, tungt organisert og tålmodig, kjedelig og anonymt. Sånn var det også. Leenge. Hellas, det minst sjarmerende lagbyggverket i moderne tid, fremsto akkurat så betongtunge og uinteresserte som frykten skulle tilsi. I 2004 vant de hele greia uten å trekke på smilebåndet en eneste gang, og det er en åpenbar forutsetning for Otto Rehhagel at det skal være oppskriften denne gangen også. Hellas har ikke kommet til dette sluttspillet for å skaffe seg nye venner, de har kommet for å forsvare det de tok sist.
Det er en krigsstrategi som ber om å mislykkes.
Grunnen til at det holdt så lenge mot Sverige i Basel i går, var tydelig for alle som ville se (og det var, får vi tro, ikke særlig mange): Hellas har noe her å gjøre fordi de er det mest disiplinerte av alle lagene. Defensivt er grekerne et kollektiv som jobber steinhardt og tålmodig, og som bygger absolutt alt rundt en defensiv organisering skreddersydd for å trøtte ut motstanderen, for så å benytte muligheten når svensker, spanjoler og russere mister gnisten og slutter å stange mot muren. Offensivt finnes det ingenting. Null. Mot etablert forsvar fra svenskenes side fikk Hellas ikke uttelling for noe som helst, og angrepsviljen var bare tilstede som en innlært lærebokfrase, fordi alle bøker om fotball nå en gang kan fortelle at det å score mål er litt essensielt hvis du skal vinne kamper. Hellas er ukomfortabe med selv et slikt uskyldig faktum. Kanskje var det derfor forsvarsrekken hadde mer ballkontakt enn spissene, i sin endeløse, pedagogisk oppbyggelige balltrilling på egen banehalvdel. Det var fotball Italia på nittitallet ville drept for å spille.
Bortsett fra at de tapte, da.
Hellas tapte fordi de møtte et lag som hadde lært hjemmeleksen, og som nektet å la seg lokke med på Rehhagels psykologiske spill. Sverige var like tålmodige som motstanderen, og la inn ekstra defensiv trygghet på midten i form av Daniel Andersson, sliter av typen anonym, som rev og slet på plassen hvor eleganten Kim Källström helst skal finte og fikse. Det hjalp, for det skapte balanse bakover, og tvang Hellas til førnevnte rekordforsøk i mesterskapsballflytting i faresonen istedenfor fremadrettede forsøk. Henrik Larsson, Fredrik Ljungberg og Zlatan gjorde som best de kunne, og plasserte sympatien bekvemt og objektivt på blågul side der foran, men utsiktene til en typisk svensk åpningsskuffelse var detfinitivt til stede. Andersson var viktig, men har ikke kreativiteten Källström besitter, og fine offensive kort som Johan Elmander og Sebastian Larsson varmet heller benken enn hjertene. Det så ikke pent ut i en time.
En time er lenge, noen ganger nesten uendelig lenge. Særlig sammenlignet med de sju sekundene det tar å vende en fotballkamp, hvis du har en Zlatan Ibrahimovic. Det var nesten 1000 dager siden sist Juventus-spissen hadde laget mål på landslaget da han fikk ballen på spissen av 16-meteren og feide alle sorger til side med et utsideskudd som står mye lenger ut i boken Rehhagel leser og lever etter. Det var det reneste kunststykke som skulle til for å bryte ned gresk betong, utført på et vis som ingen andre enn Zlatan sjøl ville tenkt på å prøve på. Sånne ting kan vende opp og ned på selv den mest følelseskalde iakttager, og sende selv den staeste tysker på bokjakt i landet hvor biblioteker betyr litt mer enn for oss andre. Zlatan så, og Zlatan vant.
La gå, da, at Peter Hanssons andremål var stå stygt og brutalt og tilfeldig at det var nære ved å veie opp for lyden av mennesker som faller i staver av fotballperfeksjon og erstatte den med lyden av ødelagte knokler og steinknuseverk. Sverige fikk som fortjent, og viktigere: Det fikk Hellas også. Sverige skal ha takk for å ha vist oss at Hellas kan slås hvis man vet hva man gjør, og landets mest omdiskuterte fotballspiller skal ha takk for å ha minnet oss på at den jobben ikke trenger å være vond å se på, hele tiden.