Bare ett lag på banen?

På to forsøk har republikanske presidentkandidatdebatter samlet henholdvis 24 millioner (Fox News, 6. august) og 23 millioner seere (CNN, 16. september). Det spiller ingen rolle hvor mange av dem som skrudde på for å la seg underholde av den uforutsigbare sirkusartisten Donald Trump; med på kjøpet har denne enorme skaren av politisk interesserte også fått en grundig introduksjon til et bredt og imponerende lag av andre republikanske kandidater, fra senatorer og guvernører til forretningsfolk. Mer eller mindre nøytrale tilskuere kan ikke unngå å få inntrykk av at det er på republikansk side alt det spennende skjer.

Jeg mener det i aller mest bokstavelige forstand. Om så vår forestilte, muligens overbevisbare tilskuer gjerne ville, er det fortsatt lenge til hen kan se demokratenes presidentkandidater bryne sine standpunkter mot hverandre. Hillary Clinton, Bernie Sanders, Martin O’Malley, Lincoln Chafee, Jim Webb og Lawrence Lessig reiser ufortrødent rundt i de tidlige nominasjonsstatene på jakt etter presse, penger, stemmer og oppmerksomhet, men demokratenes landsstyre (DNC) har helt bevisst gitt fra seg det beste våpenet for å skape ekstra engasjement og interesse, nemlig TV-debatter. Den slags begynner de ikke med før seint i oktober. Journalisten og aktivisten Glenn Greenwald er neppe aleine om, via Twitter, å forundres over hvorfor demokratene virker så engstelige for debatter, når republikanerne åpenbart tjener på dem.

Man trenger ikke være enig i nominasjonsrivalen Martin O’ Malleys insinuasjon om at DNC og partieliten vil beskytte Hillary Clinton mot debattenes nådeløse søkelys, for å frustreres av dette. Demokratenes langstrakte nominasjonskamp i 2007-2008. med en lang rekke fjernsynsdebatter og jevne valgkamper ute i delstatene, bidro ikke bare til at partiets saker ble grundig drøftet og fikk sette dagsordenen (slik republikanernes motstand mot for eksempel abort og atomavtalen med Iran får nå); den sørget også for at partapparatet var mobilisert og engasjert over hele landet. Til slutt kommer republikanerne til å slutte rekkene bak sin kandidat, men innen de kommer så langt har de alt å tjene på imaget som partiet der alt det spennende skjer. Jo lenger demokratene venter, jo lenger får republikanernes dystopiske virkelighetsbeskrivelse av et liberalt USA stå uimotsagt.

Og i tilfelle du har glemt det: Det var ikke bare Barack Obama som ble en merkbart bedre presidentkandidat av å måtte avprøve standpunktene sine mot partiets skarpeste profiler. Det gjaldt ikke minst Hillary Clinton. I en av de tidlige, demokratiske kandidatdebattene gikk det fullstendig i stå for henne på et ganske opplagt spørsmål om førerkort for illegale innvandrere. Hun inntok to diametralt motsatte standpunkter i løpet av bare et par minutter. Den slags arbeidsuhell kan en rusten eller uerfaren kandidat tillate seg tidlig i racet, men hendelsen satte en støkk i Clinton som gjorde at hun unngikk lignende åpenbare fotfeil seinere.

En siste ting er imidlertid enda viktigere enn at demokratene bør sette opp flere TV-debatter for å ta tilbake initiativet i den offentlige debatten, vekke grasrota og trene kandidatene sine, og det er at partiet har noen helt avgjørende politiske veivalg å ta stilling til: Hvordan skal amerikansk liberalisme se ut etter Obama? Hvilke svar har kandidatene på utfordringene med systematisk forskjellige livsmuligheter basert på rase, kjønn og økonomisk utgangspunkt? Står et fokus på økonomisk utjevning i veien for kampen mot rasisme og diskriminering? Og, for en kandidat som Jim Webb, for eksempel: Hva vil det si å være moderat i dagens demokratiske parti? Kan Bill Clinton-æraens «blue dogs» formulere en ny visjon, eller har de blitt overhalet av sosialt liberale økonomiske populister?

Slike ting vil jeg ha svar på, så fort som mulig, fra alle aktuelle kandidater, sammen på en scene. Og hvis ikke det er forlokkende nok, ser jeg gjerne at noen gjør alvor av ideen om å la republikanske og demokratiske presidentkandidater debattere mot hverandre, allerede nå. Det ville ikke være like enkelt å skyggebokse eller stråmannsargumentere mot Bernie Sanders, Scott Walker, Hillary Clinton eller Jeb Bush dersom de fikk anledning til å tre ut av skyggene.

Det siste forblir nok en drøm, men det forhindrer ikke at ideen er god.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*