Årets T-Paw

I hver eneste amerikanske presidentvalgkamp er det minst én forhåndsfavoritt som skuffer. På papiret har han (det er alltid – på ett eneste unntak nær – en han) gjerne alt som skal til. Gode kontakter og støtte blant partieliten, et kjent navn på grasrota, en form for styringserfaring eller erfaring med å få igjennom saker som guvernør, senator eller kongressrepresentant. Problemene oppstår først når han tar steget fra å være en potensiell kandidat til å skulle svare på spørsmål fra journalister eller sjarmere/overbevise faktiske velgere.

I 2007 var Fred Thompson et kroneksempel. På et tidspunkt da John McCain var i ferd segne om under vekten av sin fallerte innvandringsreform, Mitt Romney led av kandidat-barnesjukdommer og Rudy Giuliani framsto som et skremmende alternativ for republikanernes ortodokst konservative fløy, kastet mange lengselsfulle blikk etter den tidligere senatoren og TV-stjerna fra Tennessee. Thompson skulle etter hvert gjengjelde blikkflørten, men da han til slutt tok spranget (han manglet, etter eget utsagn, «fire in the belly»), var det etter så lang tid og med så lite glød og overbevisning at han ble mer av et skrekk-eksempel enn en frelser. Høyresida delte seg mellom Romney og Huckabee, og nominasjonen endte til slutt hos McCain.

Hvis vi spoler fram til 2012, har vi hele tre potensielle kandidater. Rick Perry var en vellykket guvernør i Texas som ble felt av dårlige TV-debatter. Jon Huntsmans tid som guvernør i Utah betydde langt mindre for republikanske velgere enn at han en stund tjenestegjorde som Obama-administrasjonens Kina-ambassadør. Han var en moderat konservativ medieyndling, men nominasjonsprosessen bråstoppet med en skuffet tredjeplass i New Hampshire.

Men den som lignet aller mest på Fred Thompson, var Tim Pawlenty. Vel var hans nisje ikke å agere som en desillusjonert høyresides frelser, men han overoppfylte Thompson-kvoten når det gjaldt tamme TV-opptredener og vanskeligheter med å forklare hvorfor han var kandidat. Som konservativ guvernør i en demokratisk delstat (Minnesota), med en merittliste som blant annet inneholdt en standhaftig motstand mot å øke skattene, hadde han, spesielt i følge et fascinert korps av Beltway-journalister og statsvitere, gode forutsetninger for å treffe en nerve hos republikanske kjernevelgere. Men, nei. Hans gjennomsnittlige folkelige appell ble fort for grå, og i en avgjørende debattduell mot Mitt Romney mislyktes han i å få inn sin antatt rammende karakteristikk av likheten mellom helsereformen Mitt Romney signerte i Massachusetts og president Obamas nasjonale helsereform (den fortjente økenavnet «Obamneycare», hadde han varslet på forhånd).

Og her er vi framme ved Scott Walker, 2016-kandidaten som kombinerer forventningene – og svakhetene – til både Rick Perry og Tim Pawlenty. Drøye fire år som en konfronterende, tea party-inspirert guvernør i Michigan med et vunnet tilbakekallingsvalg på merittlista og en knekt fagbevegelses skalp i beltet, sikret ham nærmest per definisjon en plass blant forhåndsfavorittene i nominasjonskampen. Det at han manglet høyere utdanning ble trukket fram som et pluss som skulle gjøre ham lettere å relatere seg til for velgerne, ikke ulikt Pawlentys påståtte appell til «Sam’s Club, not country club Republicans». Meningsdannerne mente også å vite at grasrota misnøye med karrierepolitikerne og posørene i Washington kunne gjøre veien lettere for en guvernør med faktisk styringserfaring, slik tanken også var med Rick Perry i 2012.

Dessuten hadde Walker både implisitt og eksplisitt støtte fra så vel den politiske som den økonomiske eliten i det republikanske partiet, en faktor som bare har blitt viktigere etter hvert som konsekvensene av Høyesteretts åpning for ubegrenset indirekte finansiering av politiske kampanjer har blitt stadig tydeligere. De rikeste, og dermed viktigste, av dem alle, brødrene Charles og David Koch, lot sine folk og mediene få vite at de helst så at Walker vant nominasjonen. Alt lå med andre til rette for et suksessrikt kandidatur.

Så skjedde to ting: For det første viste Walker seg som en langt dårligere forberedt kandidat enn man hadde regnet med. Han nektet å svare på relevante spørsmål, enten det gjaldt kreasjonisme eller grunnlovsfestet rett til amerikansk statsborgerskap, og han sto maktesløs tilbake når Donald Trump og Ben Carson overtok rollene som favoritter i det første nominasjonsvalget i Iowa. For det andre er han, kanskje med unntak av en annen forhåndsfavoritt som ikke helt har klart overgangen fra kommentariat-godkjent frontrunner til kandidat av  kjøtt, blod og overbevisning Jeb Bush -, den som har kommet dårligst ut av de to første TV-debattene. En kandidat med behov for å introdusere seg selv på nytt får ganske enkelt ikke en større talerstol enn et publikum på mer enn 20 millioner, men Walker ble borte i mengden. Hvis pengestrømmen ikke allerede hadde stoppet opp, gjorde den det iallfall nå. Få dager etter at lyskasterne ble slukket, takket Scott Walker for kampen og ga opp.

Den som har erfaring med fotballtrenersimulatorer som Football Manager, så det gjerne komme. Eventuelt hvis man er Tim Pawlenty. Å gå ut før en viktig debatt og love at man skal være tydeligere og mer aggressiv («Obamneycare!») er politisk tilsvarende en forsikring om at du har styrets fulle tillit. Begge deler er et utvetydig tegn på svakhet. Og ganske riktig: Walker-leiren brukte dagen fram til den andre TV-debatten til å presse opp forventningene til sin kandidat, og til å markedsføre et slagord («He’ll wreak havoc in Washington») som ikke bare stred mot Walkers ganske avdempede temperament og debattstil, men som også var så åpenbart styrt av fininnstilt fokusgruppe-tenkning at det lød forsert og uekte. Når Walker så, for sikkerhets skyld, ikke engang klarte å dominere debatten tilstrekkelig til å unngå sisteplassen i taletid, sto det lysende klart at taktikken var mislykket.

I motsetning til mange av sine rivaler, har Scott Walker en jobb å gå tilbake til. Han er stadig guvernør i Wisconsin. Rundt halvparten av velgerne der er sannsynligvis misfornøyde med å få ham tilbake, men nå skal han i det minste gjøre den jobben han er valgt til. På vei ned fra den nasjonale politiske scenen forsøkte han å framstille sin egen sorti som en edel lederhandling for å samle partiet bak en seriøs kandidat (les: ikke Donald Trump), og oppfordret andre kandidater til å vurdere det samme. Gesten hadde framstått noe modigere dersom han samtidig hadde pekt ut en foretrukket kandidat, men det spørs om Scott Walkers formelle støtte gjør noen særlig forskjell fra eller til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*