Desemberkalenderen: Spinnsyklusvideodagbøkene

Da Barack Obama  lot seg intervjue av YouTuberne Hank Green, Glozell Green (de er ikke i slekt) og Bethany Mota i januar, var pressens museumsvokterne ikke seine om å lufte sin ignoranse om hva en YouTuber egentlig er. Eller, det var for en gangs skyld kanskje ikke det viktigste, for alle vet jo at YouTube starter og slutter med NyanCat, likevel. Nei, de profesjonelle forsvarerne av ytringsfrihet og utemmet kreativitet hadde noe annet fore: Å skjelle ut de tre videobloggerne for at de ikke var journalister. I en lang og stort sett gjennomtenkt artikkel på Medium, svarte Hank Green med å legge ut noe som lignet en programerklærling, ment for å forklare hva det er YouTube kan som tradisjonelle medier i stadig mindre grad makter:

Our legitimacy comes from honesty, not from cultural signals or institutions.

And with young people having no reasons to trust those cultural signals that we older folks were raised with, this is the only thing that works for them anymore. Our values and interests mesh with theirs enough that they’ve come to trust us. They trust us to make content that they will enjoy and they trust us to be the kind of people they can look up to. People who betray that trust risk losing everything that they have built.

Jeg føler at jeg hvert år skriver at vi snart kommer dit at det er umulig å forholde seg til moderne medie- og underholdningsbransje uten å ha en viss kjennskap til hvordan YouTube-økosystemet fungerer. Reaksjonene fra januar kan både brukes til å bekrefte denne tesen, og til å skyve den noe lenger inn i framtida. Hvis man som meg tror mediene taper på underspille YouTubes rolle som undervisnings-, underholdnings- og holdningsleverandør til et yngre publikum, krever tida en mer seriøs diskusjon om hva YouTube nå skal være. Motsatt kan det argumenteres for at YouTubes plass som en selvsagt del av den bredere medieoffentligheten per definisjon ikke kommer til å sikres nettopp fordi forskere og nyhetsmedier ikke tar diskusjonen på tilstrekkelig alvor enda. I så fall er det en posisjon som skal tildeles, ikke skapes. Jeg tror det er en feilaktig slutning, og etter hvert som stadig flere YouTube-profiler tar steget over i etablerte selskaper og medieplattformer, vil den sistnevnte innvendingen forsvinne av seg selv.

Var så intervjuet med president Obama vellykket? Ikke dersom målsetningen for strategene i Det Hvite Hus og (YouTubes eiere) Google var å vise at man skjønner hvilke kulturelle koder som utgjør en YouTube-video. Da starter man altså ikke sendingen med setningen «I should tell our viewers what a YouTube interview is» (det er at det stilles spørsmål, som deretter besvares).  Men som intervju fungerte det bedre enn ventet, selv om presidentens målsetning – å markedsføre at den tidligere så mislykkede nettsida for registrering av helseforsikring nå fungerer bra – lå i overkant nakent over forestillingen. Spørsmålene var mer substansielle enn de høye og mørke kritikerne i pressen trolig fryktet, selv om formatet ga plass til få oppfølgingsspørsmål. Etter å ha sett videoen er det fullt mulig å mene at Obama bør gjøre seg tilgjengelig for pressen oftere (det burde han), uten å latterliggjøre at han iblant lar andre slippe til.

Seansen ble ikke noe vendepunkt i debatten om hvor alvorlig man skal ta verdens største videoformidlingsnettsted, men vi er på vei dit.

I år også.

I en senere artikkel i desemberkalenderen skal jeg vise hvordan andre profilerte YouTuberes aktiviteter har bidratt til å forsterke den tendensen det siste året.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: YouTube-året, del I.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*