Desemberkalenderen: Når språket svikter

I ei lang årrekke var det som om personligheten Vigdis Hjorth nesten sto i veien for et mer seriøst blikk på forfatteren Vigdis Hjorth. Hun med alkoholismen, sex-skildringene og det grundig utleverte ekteskapet med Arild Linneberg, skygget liksom for den mangfoldige romanforfatteren, novellisten, essaysten og den offentlige polemikeren. Uansett om det var rimelig eller ikke; hun verken var eller er alene om å ha skrevet intimt og selvbiografisk; uansett om en mann ville blitt behandlet på samme måte hvis han hadde skrevet like godt: Den tida er over.

Slik stilte Cathrine Sandnes skarpt på en ny vending i Vigdis Hjorth-resepsjonen i et intervju i tidsskriftet Samtiden (betalingsvegg) for noen år siden, og tildelingen av årets Aschehoug-pris trekker i samme retning. De siste åra har Hjorth med sine romaner skrevet seg nærmere og nærmere en slags kjerne i forfatterskapet. Prisjuryen formulerer Hjorths skriveprosjekt i spørsmålet «Hvordan kan vi leve sannere?» (det stammer fra et essay av jurymedlem Bernhard Ellefsen), mens Sandnes er opptatt av det kritiske potensialet i romaner som Hjulskift (2007) og Leve posthornet! (2012) og hvordan det personlige ikke blir borte når Hjorth blir, eller iallfall blir tolket, mer politisk, men at det personlige igjen rammer inn politikken. Både prisjuryen og redaktøren har grepet noe viktig.

I Hjulskift handler om en resignert litteraturprofessors forhold til en bilselger. Hovedpersonen i Leve posthornet er en pr-rådgiver som blir hyret til å hjelpe Postkom med å få Arbeiderpartiet til å avvise EUs postdirektiv. Hjorths siste roman, Et norsk hus (2014), handler om en middelaldrende norsk kunstner som får sitt selvbilde utfordret når hun leier ut et rom til en polsk familie. Etter mitt syn ligger erkjennelsespotensialet, og dermed den mulige politiske kraften, i alle tekstene i hvordan hovedpersonene, de i utgangspunktet dypt- og rett-tenkende øvre-middelklasse-kulturkvinnene, blir tvunget av omstendighetene til å ta innover seg sine fordommer og privilegier. Livsløgner og andre bekvemmeligheter får plutselig vanskeligere kår.

Louise i Hjulskift går stadig i forsvarsposisjon for sin kulturelle kapital og tør tilsynelatende ikke åpne opp for muligheten for at et liv bygget mer på praksis enn teori også kan være givende. Leve posthornet opplever jeg likeledes som en roman om klasse- og kulturforskjeller. Kommunikasjonsrådgiveren Ellinor føler at det bruksspråket hun selger for å overbevise, ikke strekker til når hun konfronteres med de postansatte, «vanlige folk» med yrkesstolhet, som ser at jobbene deres – håndverket! – er i fare. Det er en roman om språkspill og -makt, men løsrevet fra det teoretiske og forankret i små, livsforandrende hendelser for troverdige romanfigurer. Og til slutt er det Alma, den hardtarbeidende, men beslutningsredde kunstneren, som holder sin egen altruisme opp som et skjold hver gang hennes mistenksomhet overfor den polske familien truer med å presse fram noen ubehagelige innsikter. Det Alma oppfatter som en så raus og innlysende fordomsfri handling – å leie ut til et utenlandsk par – fritar henne i egne øyne et stykke på vei for de konspiratoriske spørsmålene, skulende blikkene og mistenksomme tankerekkene hun spinner for seg selv mens naboene blir boende, som på nåde.

Den omvendte klassereisen. Middelklassens ferdigspråk i møte med hva språket faktisk beskriver. Velmenerens konfrontasjon med det nye Norge. Alt dette får plass i Vigdis Hjorths spørsmål: «Hvordan leve sannere?». Aschehoug-prisen 2015 framstår som en liten, fortjent heder for stort arbeid.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Aschehoug-prisen til Vigdis Hjorth.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*