Desemberkalenderen: Love You Goodbye?

For de av oss som har levd en stund, og dermed overvært den saktegående oppløsningen av sammensatte gutte- og jenteband tidligere, var sorgen på internettet jevngod med skriften på veggen: En dag i mars forlot Zayn Malik One Direction. Medlemmene bedyret at de ville fortsette som før, mens jeg talte moteksempler på fingrene. Take That var historie mindre enn et halvår etter at Robbie Williams takket for seg. Spice Girls reiste seg aldri helt etter Geri Halliwell. Da meldingen kom, noen måneder seinere, om at 1D ville ta en «pause» etter lanseringen av sitt femte studioalbum, fikk jeg rett. Men det smakte ikke godt.

Tomheten, nei, tristheten jeg følte da Zayns sorti ble kjent, utløste en velkjent øvelse hos meg: Spørsmålet om jeg ikke egentlig er for gammel for dette? Og så, det overbeviste nei-et. Det var snarere tvert om. Jeg var endelig gammel nok til å omfavne et band som One Direction uten verken forbehold eller ironisk distanse, mange år etter at jeg sluttet å høre på Backstreet Boys i smug. Han som kurrer mot skjermen til Story Of My Life eller griner sammen med kjernefansen på YouTube, er også meg.

Uansett om One Direction overrasker og kommer tilbake, eller om historien om bandet kan skrives nå, kommer musikkhistorikerne neppe unna at Midnight Memories (2013) er mesterverket i katalogen. Fra de Mumford & Sons-aktige Happily og Through The Dark, via puddelrockeren Little Black Dress og til den Who-plankende Best Song Ever, vibrerer plata av scenevant spilleglede og et smårocka lydbilde som høres riktig ut nettopp fordi det ikke er slik boybands vanligvis høres ut på 2000-tallet.

De øvrige fire albumene holder ikke samme nivå, men vil du ha en alternativ vei inn i 1D-katalogen som tar deg utenom de, riktignok råfengende, singlene – What Makes You Beautiful, Up All Night, Live While We’re Young, Steal My Girl, Drag Me Down – anbefaler jeg å holde utkikk etter bonusspor. Ikke sjelden er det her, på de utvidede utgivelsene, gjemt gullkantede popsanger. På FOUR får du Illusion, kanskje det nærmeste One Direction noen gang har kommet sjangerfrendene i Take That (Could It Be Magic!), og bonusen på Made In The AM inneholder mitt personlige favorittspor på albumet, Walking in the Wind, med Harry Styles i Paul Simon-humør.

Og så er det kraftpakka Take Me Home (2012). Anmelderne ble skuffet over dette oppfølgeralbumet, og det kan jeg i og for seg forstå, hvis de fikk tilsendt feil lytteeksemplar. Deluxe-utgaven inneholder ikke mindre enn fire spor som umiddelbart kunne løftet helhetsinntrykket: She’s Not Afraid, Loved You First, Nobody Compares og Still The One.

I nylige intervjuer har Zayn Malik uttalt at han forlot One Direction fordi han ikke kunne kjenne seg igjen i musikken. Han følte seg heller ikke tatt på alvor hvis han foreslo noe som beveget gruppa ut av det vante pop-rock-sporet og i retning R&B. Det er til å håpe at Zayn finner seg sjøl på et kommende soloalbum, samtidig som han gjerne må holde åpne linjer til sine gamle bandkamerater. Om de ikke hadde like stor suksess som før, så ble tross alt både Take That og Spice Girls gjenforent.

Fansen sviktet dem ikke. Det skjer neppe med et gjenforent One Direction heller.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Den styrte avviklingen av One Direction.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*