Desemberkalenderen: Ilden i sjelen

Jeg har ment å lese Between the World and Me (Spiegel & Grau, 2015), journalisten Ta-Nehisi Coates’ personlige, lille bok om de kulturelle, sosiologiske og historiske strømningene som går sammen om å skape opplevelsen av å være afroamerikaner i dagens USA helt siden den kom i juli. Coates er en glimrende journalist og essayist (hans lange, imponerende tekst The Case for Reparations fra The Atlantic i fjor er et krevende, men godt sted å starte), så min sendrektighet handlet utelukkende om hvor mye jeg gruet meg. Jeg valgte til slutt å høre den som lydbok, selv om det et utfordrende format dersom meningen er å skrive om den etterpå, slik jeg gjør nå. Det skulle passe likevel; teksten er utformet som en slags enetale rettet mot forfatterens 15-årige sønn Samori. Den lar seg enkelt overføres til muntlig fremføring.

Den personlige inngangen Coates har gitt Between the World and Me gjør den argumenterende, trist og tidvis sint. Boka ble sluppet tidligere enn opprinnelig planlagt, mens den nasjonale samvittigheten fortsatt kunne huske drapene på 12 år gamle Tamir Rice, Eric Garners siste ord («it ends today») og bare fire måneder etter det ble kunngjort at politimannen som drepte Michael Brown ville gå fri for straff. Det er her boka starter; når Coates’ sønn ser at den ansvarlige for Browns død ikke straffeforfølges, reiser han seg, går til rommet sitt og gråter. Forfatteren trøster ikke, for han vet ikke hva oppløftende han kan si.

Å vokse opp som ung, svart kvinne eller mann handler om å beskytte sin egen kropp med alle midler, hevder Coates. Om å være på alerten hele tiden, var over skiftende roller og situasjoner. Om hvordan storbygatenes appellerende ritualer lover fellesskap, enten man er i Philadelphia, Chicago eller Coates’ hjemby Baltimore. Og hvor fryktet gatekulturen, med sine droger og våpen er blant foreldrene, som ikke går av veien for å gi ungene en omgang med beltet for å lære dem en lekse. De mener det er bedre at ungdommene lærer det fra dem enn fra politibatongene. Eller skytevåpnene.

Som forelder går han i rette med sin egen reaksjon når en kvinne skyver sønnen hans vekk etat de har vært og sett Howl’s Moving Castle på kino. Foreldreinstinktet tar over, og han aser seg opp. En mann i følget hennes advarer ham: «I can get you arrested». Han vet hvor sant det er. Coates får sjokk når han for en periode i godt voksen alder kommer til Paris. Han går ut og spiser med en ny venn, men holder underbevisst på frykten for at noen kan lede ham inn i en sidegate og banke ham opp. Det skjer ikke. Han setter seg ned i offentlig park uten bekymring, for det han antar er første gang. Nå bor han der.

Coates’ bok er – om enn langt fra bare – en monologisk versjon av den samtalen mange foreldre har med afroamerikanske barn om hvilke krav som stilles til en som minoritet i daglige, særlig i møte med politiet. Som hvit, skandinavisk guttunge var det ikke Nas eller Public Enemy som introduserte meg for ideen om the talk; det var Bruce Springsteens 41 Shots (American Skin). Men det minner om ting jeg har sett og hørt det siste året: Om Kendrick Lamars To Pimp a Butterfly; om Dope, en vittig, velment og dessverre ikke helt vellykket komedie om gateliv og retro-hiphop, og Dear White People, ditto om studentlivet. Og om Selma, Ava DuVernays strålende film om protestene i Alabama i 1963. Og The Wire og Toni Morrison og Hoop Dreams

Mest minner den meg likevel på at Donald Trump fortsatt har pole position i kampen om den republikanske presidentnominasjonen, halvannen måned før velgerne får si sitt. Hans demagogi handlet riktignok først mest om å demonisere meksikanere, men har siden vendt seg mot svarte og alle muslimer. Han er det siste USA trenger i en tid hvor minoritetsungdom allerede føler seg tråkket på.

Ta-Nehisi Coates’ bok kommer til å bli pensum på universiteter og oppgavemateriale på high schools over hele landet. Den bør leses av alle, også i Norge.

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Between the World and Me.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*