Så blir det likevel ikke noe «gyllevalg» i Danmark. Ei knapp ukes stillingskrig mellom Lars Løkke Rasmussens (Venstre) mindretallsregjering og støttepartiet Konservative Folkeparti, fikk sin foreløpig forløsning i og med miljø- og landbruksminister Eva Kjer Hansens avgang lørdag. Konservative varslet onsdag at de var beredt til å gi opposisjonen flertall for et mistillitsforslag mot Kjer Hansen fordi hun etter deres mening har gitt Folketinget misvisende opplysninger om miljøkonsekvensene av regjeringas landbrukspolitikk. Det fikk Løkke til å true med å skrive ut nyvalg, samtidig som han inviterte hele den borgerlige blokka – som også består av Dansk Folkeparti og Liberal Alliance – til fredssamtaler om en grønn tilleggspakke til den samarbeidspartiene i utgangspunktet var enige om. Nå fortsetter gruppeterapien på høyresida med en ny landbruksminister.
Det betyr, helt kort sagt, at Konservatives partileder, Søren Pape Poulsen, gikk i nærkamp med Lars Løkke – og vant. Pape, som har slitt med å prege debatten helt siden han ble frontfigur for Folketingets minste parti i 2014, har hele tida understreket at det er Eva Kjer Hansen som er problemet, ikke regjeringa. Når saken likevel fikk slike proporsjoner, skyldtes det derfor at Lars Løkke valgte å tolke Konservatives kritikk av Eva Kjer som et angrep på hans mandat til å sette sammen den regjering han sjøl mener vil gjøre en best mulig jobb. At Konservative samtidig fikk en anledning til å demonstrere at det er det eneste borgerlige partiet som i det hele tatt er interessert i en «grønn profil», var sånn sett bare en bonus.
Sett i den umiddelbare etterpåklokskapens lys, virker utfallet naturligvis uunngåelig. Verken Løkke eller Pape hadde noen egentlig interesse av et nyvalg som kunne koste Venstre regjeringsmakta og Konservative statusen som folketingsparti, men samtidig måtte det helst løses på en måte som tillot begge to å redde ansikt. Pape kunne ikke gå tilbake på kravet om ministerens fratreden, mens Løkke ikke kunne gå med på noe slikt uten å framstå som en svak leder. Til slutt skar Eva Kjer Hansen sjøl over det Lars Løkke kalte «den gordiske knude».
Det markerer sannsynligvis slutten på regjeringskarrieren til en mangeårig, markant Venstre-profil. Allerede under Løkkes forgjenger Anders Fogh Rasmussens regjeringstid, markerte Eva Kjer seg som svært frittalende. Hennes uttalelser om at økt sosial ulikhet kunne være en god ting, klang skjærende falskt i ørene på en metodisk budskapsfreak som Fogh. Her hadde han arbeidet målbevisst i årevis for å la velgerne forstå at hovedforskjellen på Venstre og Socialdemokraterne var at V ville drive velferdsstaten mer effektiv og rettferdig, og så kom Eva Kjer til å innrømme noen ideologiske baktanker? Det tok seg dårlig ut.
Som landbruksminister omfavnet Kjer Hansen igjen rollen som en polarisende politiker som trives i stormens øye. Riktignok gikk de fire borgerlige partiene til valg på en felles landbrukspakke, men landbruket er spesielt viktig for Venstre. Ved valget ifjor åt Dansk Folkeparti seg langt inn i Venstres beiteområder i utkants-Danmark, og fra første dag i regjeringa Løkke II, la Eva Kjer, sammen med klimaminister Lars Christian Lilleholt, opp til en landbrukspolitikk som skulle gi bonden «større frihet», også dersom det på kort sikt kom til å gå ut over miljøet. Hun lånte dessuten talepunkter fra den nokså marginale interesseorganisasjonen Bæredygtigt Landbrug, og dette var faktisk en kontrovers som rullet samtidig med prosessen som ledet til mistillitsforslaget.
Eva Kjer er ikke lenger minister, men mistroen mellom Venstre og støttepartiet Konservative som bidro til å øke konfliktnivået til steget før ei regjeringskrise, kommer det trolig til å ta Løkke mer tid å overvinne. Lillebror i borgerlig blokk føler seg tatt for gitt av ei Venstre-regjering som i parlamentarisk forstand er historisk svak, og Løkke hjalp neppe sin egen sak ved å forsøke å vente ut ei konstitusjonell krise. Men, som alltid med Lars Løkke Rasmussen, har han vært igjennom noe lignende før. Også etter at han utmanøvrerte sin nestleder, nåværende utenriksminister Kristian Jensen, i kampen om Venstre-tronen på forsommeren 2014, ble han advart at han måtte vise ydmykhet og pleie personlige kontakter dersom han skulle ha noe håp om å leve lenge i baklandet. Det samme gjelder denne gang. Eva Kjer Hansen var ikke det eneste problemet. Ikke sjelden er Lars Løkke sjøl et hinder for borgerlig harmoni.