USA: valg ’08: The Bill of Fights

Bill Clinton gjorde en helvetes jobb med injisere rasespørsmål i presidentvalgkampen i South Carolina. Barack Obama stod imot dem hver gang.

Barack Obamas grusing av Hillary Clinton i South Carolina (en seier så overbevisende at den her så mye omtalte John Dickerson på Slate mente at å score en Obama i fremtiden kunne erstatte touchdown i landets eksentriske nasjonalsport) er mer enn noe annet en seier for anstendigheten i amerikansk politikk. Det går an å mislike eller se skjevt på Obama av en stor bunke grunner (mannens største salgsargument, den høytflyvende, innholdstomme retorikken, er kanskje den fremste), men sett i sammenheng med det tohodede Clinton-trollet som har herjet sørstaten den siste uken, fremstår Illionis-senatoren plettfri. Selv om også Obama har lagt silkehanskene på hyllen overfor Hillary, er han fortsatt klassens høfligste gutt i konkurranse med for eksempel, tja, gamlepresidenten.

Bill Clinton er en figur jeg elsker og ser opp til, i likhet med nær sagt alle demokrater i USA. Alle vet hvor hensynløs han kan være, og hvilken potensielt brutal valgkampmaskin han kan er. Og de elsker ham for det, fordi mannens fabelaktige evner til å bruke alle bokens koder til egen vinning ga gevinst for hans parti. Nå har Bill børstet støvet av sine gamle triks igjen, men denne gangen er reaksjonen ikke like positiv. Grunnen er åpenbar: Denne gangen har Bill Clinton skadet valgkampen og Demokratene.

Det er ingen som skuler misbilligende fordi nummer 42 støtter sin kones kamp om å bli USAs president nummer 44, det er nå en gang ektemakens rolle å stå lojalt ved sin kjæres side (…åh, glem det). Det mange i demokratiske sirkler reagerer på, er todelt: Blant Hillarys støttespillere er det mange som misliker at Hillary lar Bill kjøre showet fullstendig for egen maskin, og på den måten gir vann på mølla overfor dem som vil male bildet av at damen selv ikke klarer seg uten sin kjendis-protege. Hillarys kritikere, som den siste uken har blitt stadig flere, har en annen innvending – de irriterer seg grønne over at Bill blir satt til å spre alle løgnene og halvsannhetene Hillarys kampanje ikke selv har råd til å bli satt i direkte sammenheng med. Det er smear tactics på sitt smarteste og minst sympatiske.

Bill Clinton ble ‘The Bill of Fights’ i South Carolina denne uken, og gjorde som en veldressert hund sitt aller beste for å gjenta tvilsomme rasemessige poenger i alle sammenhenger opp mot primærvalget. Angrepet på Obamas kampanje som et ‘falsk eventyr’ er allerede vidt omtalt, og det samme er vannglass-stormen om Obamas forhold til Ronald Reagan. Den clintonske spinmaskinen forsøkte hardt å banke inn at Obama kun ville overleve S.C. på støtten fra afroamerikanske velgere, og lyktes nesten; opp mot helgen gikk ryktene om at Obamas støtte blant denne velgergruppen var blitt så massiv at hvite velgere var ved å bli skremt vekk. Exit polls fra natten viser, som man kan lese detaljert om i annen post her kollektivet, at afroamerikanerne samlet seg om Obama i rekordantall, men spinnen om de hvite velgernes skyndsomme farvel med Obama holdt ikke stikk (han fikk støtte fra nær en fjerdedel av denne gruppen).

Likevel var ikke Bill Clinton helt ferdig. Det siste, og fortsatt lite anstendige forsøket på å bortforklare Clintons massive nederlag, gikk fra gamlepresidentens side ut på å mane frem spøkelset Jesse Jackson, den svarte kandidaten som vant S.C. i 1988 drevet nesten utelukkende av støtte fra afroamerikanske velgere. Et siste forsøk, der altså, på å lime Obamas overbevisende jordskredseier til rase, etter at forrige ukes utmattende og smålige krangel om Martin Luther King fislet ut i våpenhvile.

The Bill of Fights finpusset våpnene en siste gang, selvsagt, men Obama nekter fortsatt å bite på. Men seierstalen Obama holdt etter at resultatene var klare, ga klare tegn på at Obama er beredt til å gjenta til han stuper at hans kampanje ikke handler om alt annet enn rase, men om å se forbi spørsmålet: We are here tonight to say that this is not the America we believe in. I did not travel around this state over the last year and see a white South Carolina or a black South Carolina. I saw South Carolina.

Skal partiet fortsatt kunne elske 42, er han nødt til å legge inn et par menneskelige forbehold, og kanskje simpelthen slutte å antyde at velgerne i stater konen taper bare er blindet av hudfarge.

Bill Clinton ble parkert i South Carolina på en måte ingen trodde gikk an. Obama stoppet vinnerfølelsen, og åpnet racet – igjen. Neste gang får han kanskje møte hun som stiller til valg, også.

Tør vi tro på at feltet er åpent til langt forbi den stormfulle 5. februar?

Yes, we can, indeed.
______________________________________________________________

Skrivekollektivet.com følger USA-valget ’08

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*