Folketingsvalg 2019: Mette og/eller Løkke og/eller kaos

Det varte og rakk før Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen skrev ut folketingsvalg, selv om valgkampen har pågått for fullt bluss i månedsvis. Men i går skjedde det omsider: Danskene går til urnene 5. juni, bare et par uker etter at betydelig færre velgere allerede har besøkt valglokalet for å stemme til Europa-parlamentsvalget 26. mai. Sistnevnte valg sliter med å få oppmerksomhet sjøl når det står aleine, men denne gangen er det ikke en gang noen vits i å late som om det blir noe annet enn en test før den virkelige eksamenen.

Om ikke annet kan EP-valget bli en påminnelse om hvordan folketingsvalgkampen kunne blitt. Her stiller er «bare» ti partier liste:

  • Regjeringspartiet Liberal Alliance (LA) skal forsøke å få den parlamentsplassen de ikke fikk sist.
  • Alternativet (Alt), som kom inn i Folketinget på første forsøk i 2015, stiller for første gang.
  • Enhedslisten (EL), som tidligere har stilt seg bak den i prinsippet tverrpolitiske Folkebevægelsen mod EU, bryter ut på egenhånd som et rendyrket sosialistisk alternativ, og har for anledningen skrotet målet om dansk utmeldelse.

Ellers er det meste som vanlig. Løkkes Venstre (V) har finpusset EU-entusiasmen, mens Dansk Folkeparti (DF) styrer mot en solid nedtur velgermagneten  Morten Messerschmidt på stemmeseddelen. Regjeringens juniorpartner, Det Konservative Folkeparti (K), står i reell fare for å ryke ut, og har på meningsmålingene det usikre brexit-mandatet, som først frigjøres når/hvis Storbritannia forlater EU. Venstre-alternativene Socialdemokratiet (S), Socialistisk Folkeparti (SF) og det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre (R) har samme toppnavn som forrige gang.

****

Ved folketingsvalget kommer temperaturen til å bli betydelig høyere. Dansk politikk er i rask endring, på en enda mer fundamental måte enn ved valget i 2001, som etablerte DF som en uomgjengelig maktfaktor for høyrepartiene V og K, i en allianse som fortsatt står, så vidt det er. Liberal Alliance, som i sin opprinnelige form het Ny Alliance og delte Radikales målsetning om å holde DF borte fra makten, kom inn i Løkkes regjering mot slutten av 2016, sammen med K. Det har forsuret samarbeidsforholdet mellom V-LA-K og Dansk Folkeparti kraftig. DFs hjertesaker er velferd, streng innvandringspolitikk og EU-motstand. De definerer seg langt på vei i direkte kontrast tLAs næringslivsvennlige liberalisme og evige talestrøm av bekymringer om størrelsen på statens utgifter. DF ønsker å hive LA ut av regjeringen, for å tre inn i den selv.

                Til venstre for midten satser Mette Frederiksen (S) på å bli statsminister for sosialdemokratisk ettpartiregjering, med mål om at V, K og DF kan sikre henne oppbakning for en langt strengere innvandrings- og flyktningpolitikk enn partiet tidligere har solgt inn. For å vise at hun mener alvor har hun brutt partiets årelange forlovelse med de Radikale, som tradisjonelt har vært nøkkelen til regjeringsmakt. Uten R kan S også ta tilbake posisjonen som velferdsparti, et av mange områder hvor partiet mistet troverdighet forrige gang de hadde statsministerposten. Da fikk Radikales daværende leder Margrethe Vestager skrevet inn i regjeringsgrunnlaget at den foregående, borgerlige regjeringens økonomiske politikk skulle videreføres «i bredeste forstand». Med støtte fra resten av venstrefløyen og DF skal S bli til å kjenne igjen. Et ukonkret, men populært forslag om tidligpensjon for folk i fysisk krevende yrker har vært hovedtema i ukene opp til valgutskrivelsen, og meningsmålingene er oppløftende for S. Sannsynligheten for at Mette Frederiksen blir statsminister er svært høy. men om hun faktisk får anledning til å regjere, er vanskeligere å spå om.

****

                Da Alternativet ble innvalgt i Folketinget i 2015, var partiet en uvanlig suksesshistorie. Lederen Uffe Elbæk, som var minister for de Radikale i Helle Thorning Schmidts S-R-SF-regjering, markedsførte sitt nye prosjekt på miljøspørsmål og mer åpenhet og vennlighet i folketingsarbeidet. I årene gikk det meste på tverke. Elbæk har gjentatte ganger fått kritikk for lederstilen, og den lovede åpenheten har blitt skiftet ut med gjentagne anklager om toppstyring. Flere saker om seksuelle krenkelser, og en håpløs håndtering av pengedonasjoner fra skatteparadiser, gjorde venstrefløyens hyggelige, nye rekrutt til en vits. Før landsmøtet i mai 2018 kunngjorde Elbæk at han ville trekke seg som leder i neste periode.

                Overraskelsen var derfor stor når han tre uker senere sa nøyaktig det motsatte: Nå garanterte lederen at han kom til å bli sittende, og pekte også på seg selv som statsministerkandidat. Dersom han ikke sjøl kunne få stillingen, varslet Uffe at Alternativet vil ta «mandatene ut av ligningen», altså nekte å peke på verken Løkke eller Frederiksen. Fra S og resten av opposisjonen pekte man på at det i den danske negative parlamentarismen ville øke sjansen for at Løkke kunne fortsette.

                Meningsmålingene ga ingen grunn til å ta Elbæks statsministerdrømmer på alvor, men oppmerksomheten rundt partiet må ha virket forlokkende på Enhedslisten, som har vokst til å bli en maktfaktor på venstresiden på grunn av sin vedvarende kritikk av Socialdemokratiet. Derfor varslet ELs leder Pernille Skipper at hun også godt kunne tenke seg å lede landet, men kun dersom hennes foretrukne koalisjon av EL-Alt-SF ble større enn S. Løkke smilte bredere for hver dag som gikk. Kjekling internt i den røde blokken var strålende nyheter for statsministeren, som plutselig kunne se sitt mistroiske parlamentariske grunnlag som det mest stabile alternativet.

****

                Riktignok luftet en borgerlig konkurrent allerede i 2017 tanken om å peke på seg selv som statsministerkandidat, men de var ikke engang i Folketinget enda. Pernille Vermund, som har bakgrunn fra K, dannet sitt nye parti Nye Borgerlige i 2015, og ønsker å legge seg til høyre for DF i innvandringspolitikken og overhale LA i den økonomiske politikken. På meningsmålingene før valget ligger partiet mellom to og fire prosent, altså over sperregrensen, som er to prosent.

                Nye Borgerlige har de siste årene satt fart i konkurransen om hvem som kan ha den strengeste innvandringspolitikken, som ellers ikke manglet deltakere fra før av. Det presser DF kraftig, og deres oppslutning er i fritt fall etter det gode valget i 2015.

                I de siste månedene før valgkampen ble skutt i gang, har ytterligere to partiet sluttet seg til kampen om mandatene på høyresiden. Den flamboyante, bedrageridømte finanspersonligheten Klaus Riskær Pedersen markedsfører seg som en «rød konservativ», og bragt til torgs kreative, men svært lite gjennomførbare forslag til økonoomiske reformer. Det gjør han i bokstaveligste forstand i sitt eget navn, som leder – og generalforsamling – i Partiet Klaus Riskær Pedersen. Etter mye opmerksomhet da han fikk klarsignal til å stille opp, har Riskær funnet sitt leie under sperregrensen.

                Siste skudd på stammen er den ytterliggående provokatøren Rasmus Paludan, hvis parti Stram Kurs på rekordtid fikk samlet inn velgererklæringer de siste fire ukene, etter opptøyer i København i påskeuken. Paludans parti ønsker blant annet å utvise alle ikke-vestlige mennesker med asylopphold, og å forby islam. Ikke spesielt overraskende har eksperter erklært partiets politikk i strid med grunnloven, og Weekendavisens redaktør Martin Krasnik har kalt partiet «fascistisk».  

                Stram Kurs har de siste ukene krøpet over sperregrensen, og tvinger i kraft av sine holdninger alle de andre partiene til å forholde seg til dem. Det gjeder særlig Lars Løkke Rasmussen, som svært mange borgerlige stemmer ender opp med å ikke hjelpe ham, etterom Nye Borgerlige, Stram Kurs, Riskær og standhaftige Kristendemokraterne alle kan havne under to prosent. I den røde blokken er det bare Alternativet som potensielt kan komme i klammeri med sperregrensen.

****

Ved valgkampens start er opposisjonen og Mette Frederiksen i klar ledelse, selv om Frederiksen selv har matforgiftning og ikke har kunne bidra ennå. De to første partilederduellene i går kveld ga velgerne den første muligheten til å vurdere kandidatene direkte opp mot hverandre. En av Stram Kurs’ kandidater likte det han så så dårlig at han har meldt seg ut av partiet. Den neste snaue måneden blir en lang kamp for å få valgkampen til å handle om annet enn Paludan. Det blir ikke enkelt.

«Scenen blev sat til en hæslig, kaotisk, ondskabsfuld og fascinerende valgkamp», skriver politisk redaktør Kristian Madsen i dag. På lederplass skriver Berlingskes sjefredaktør Tom Jensen at «valgkampen kan frygtes at udarte til noget nær et freakshow».

Det er 28 dager til valget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*