Gore-effekten

Tidligere visepresident i USA, Al Gore, stjal forventet nok all oppmerksomhet da han, sammen med FNs klimapanel, i formiddag ble tildelt den norske Nobelkomiteens fredspris for 2007. Det er ikke annet å vente, at Al Gore skal overstråle en gjeng grå, ukjente og humørløse forskere og eksperter, ikke sant? Men vent nå litt… et sted i bakhodet surrer noen bilder av Gore fra 2000, på den tiden da han prøvde å bli, deretter vant og så ble fradømt retten til å bli USAs president. Da var jo mannen en grå og humørløs ekspert og besserwisser, var han ikke?

Jovisst var han det. Vi (den vestlige opinionen som foraktet Bush) mente det var en dødssynd at Demokratene kunne stille med en kandidat som ikke engang klarte å slå en så svak kandidat som W. Makter du ikke det, så må du simpelthen finne deg noe annet å gjøre, kan jeg huske vi tenkte. Those days are gone, venner. Al Gore gjorde som vi sa, svøpt i vår egen bitterhet og oppgitthet over det amerikanske folk. Han trakk seg tilbake – og fant seg noe annet å gjøre.

I dag ser vi resultatet. Gore, som var beryktet som en kunnskapsrik pusher av ubehagelige sannheter om klodens dårligdom allerede i sin tid som visepresident, besluttet å atter vie tiden sin til å sette klimaet på dagsorden. Med en politisk klarsynthet som man i Amerika bare kan få når man ikke lenger står på valg, bega Al Gore seg ut på en ny reise. Denne gangen rundt i verden for å vise alle som ville se (og hadde de nødvendige alttfor mange dollar til å betale billetten) et spenstig multimedia-slideshow om verdens sanne tilstand – både mer sannferdig og mer skremmende enn det berømte lysbildeforedraget USAs daværende utenriksminister Colin Powell kjørte for FN om en litt annen trussel på samme tid. Opp av asken steg en versjon av Gore som vi hadde glemt at fantes; en sterk og tydelig karakter, som til og med var morsom og karismatisk.

Filmen An Inconvenient Truth ble raskt et fenomen, selv om det egentlig bare var et påkostet opptak av den nevnte foredragsturneen, ispedd et par malplasserte og anekdotiske passasjer om Gores tid etter valgnederlaget. Men filmen viste seg å være en genistrek for Gore, på flere måter. For det første reetablerte den mannen som en av de viktigste politiske kreftene på verdensscenen, og PR-messig løftet filmen den godhjertede fagmannen Gore opp i superstjerneklassen. Han overskygget Angelina Jolie ved filmfestivalen i Cannes, han stjal showet fra Martin Scorsese på hans store kveld i Kodak Theatre ved Oscar-utdelingen, og med sine gjentatte likevel-ikke-avvisninger av å stille til presidentvalget i 2008 har han til og med maktet å sette kona til gamlesjefen Clinton i skyggen fra tid til annen. Jepp, the Gore er superstjerne.

Den statusen blir ikke rokket ved med dagens utmerkelse. Nobelkomiteen har gjort et akkurat tilstrekkelig debattvekkende grep ved å gi prisen til FNs klimapanel, i en situasjon hvor mektige lobbyorganisasjoner og Mannen Som Vant fortsatt arbeider intenst med å så tvil om det alle vet, nemlig at klimaendringene er alvorlige og menneskeskapte. Al Gore oppfattes av flere kommentatorer som en slags attpåklatt i denne sammenhengen, som er med på prisen på grunn av sitt store navn og gode rykte, heller enn sin reelle fredsinnsats. Skribenten er ikke desidert uenig i disse spekulasjonene, selv om det nedvurderer Gore til marionett i større grad enn det han fortjener. Faktum er at Gores posisjon som døråpner til verdens medier har satt klimafarene på kartet mer enn kanskje noen annen. Klimapanelet gjør jobben – Gore viser frem resultatet.

En slik konklusjon er ikke stygt ment, selv om det kan virke slik. Det er nok å kikke på fremtidsutsiktene for å forstå at Gores jobb er viktig. Millioner av mennesker er i dag på flukt fra herjinger og naturkatastrofer grunnet i klimaendringene, særlig i de fattigste landene i verden; Mannen Som Vant og hans kompanjonger fortsetter å krige for olje i en tid hvor verden er avhengig av å finne mer miljøvennlige energikilder; Verdens økologiske balanse trues av et havnivå som utsletter dyrearter på stripe. Listen kan gjøres lenger, og den viser at Komiteen har gjort et riktig valg.

At Al Gore kan benytte sin nye posisjon som fredsprismottaker til å posisjonere seg som en mulig presidentkandidat igjen, er en heldig bieffekt som det skal bli spennende å følge. Fremskrittspartiet har i dag kritisert utnevnelsen, slik de tidligere har uttalt at det ”finnes positive sider ved global oppvarming” (Ketil Solvik-Olsen). Hvis Al Gore bruker sin nye status til å stille opp i 2008, kan til og med FrP få rett, for en gangs skyld.

__________________________________________________________________

Stein Ove Lien skriver pratsomme og arrogante kommentarer om verden på det tidspunkt hvor det passer seg.

Innlegget er også publisert på bloggen Kaospiloten: En navigasjonsguide.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*