Blir en feil mer rett av at den blir gjentatt?

Knut Olav Åmås er en merkelig mann. I dag er han sannsynligvis Norges eneste debattredaktør-superstjerne, om så bare i små kretser som foraktes av de fleste, og da spesielt av arbeiderklassen, slik vi kan lese i vårens store snakkis, Magnus E. Marsdals FrP-koden. Åmås er en polemiker og en boklærd mann, som strør om seg med henvisninger til postmodernisme, Derrida eller Norman Mailer, og plasserer seg godt innenfor den liberale eliten som Marsdal (som selvsagt er et like soleklart medlem av selvsamme elite) mener er dem som har gjort Arbeiderpartiet til et overklassefenomen og Fremskrittspartiet til den naturlige samlingsplassen for «vanlige folk».

Er det da uforsvarlig å hylle mannen?

Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at Knut Olav Åmås er en av de viktigste stemmene i en medieoffentlighet som ikke akkurat bobler over av interessante meninger. Åmås, som gjorde seg kjent som sylskarp redaktør av det antikvariske tidsskriftet Samtiden, er en redaksjonell begavelse, med god nese for å skape debatt. I sin Samtiden-tid gjorde han magasinet til et framifrå produkt, deriblant med noen helt uforglemmelige «samtaler i Samtiden» med gamle popkultur-fenomener som Richard Goldstein fra Village Voice og ikonet Gore Vidal. På lederplass, derimot, var ikke redaktørens stillingstagen videre tydelig. Og nettopp det er en litt pussig sak, enn så lenge Åmås denne uken har lansert en ny bok, med navnet «Verdien av uenighet – debatt og dissens i Norge» (Kagge).

I boken tar Åmås, i følge de intervjuer og anmeldelser jeg har lest, til orde for at det finnes for få utfordrende stemmer i dagens medielandskap. Det finnes rett og slett for få som tør å stikke seg ut, som tør å bryte med den konsensusen som er skapt i de venstreliberale kretsen. Det er ingen som tør å ta feil.

Og han har ganske åpenbart et poeng. Norske kommentatorer og synsere mener stadig mer eller mindre det samme, om du så leiter i Klassekampen, Dagbladet eller i Aftenposten, for den saks skyld. Du finner få, om noen, som sier avvikende ting om innvandrere i mainstreampressen. Du må til Dagen for å finne folk som har tilstrekkelig tro på seg selv til å målbære konvergens rundt spørsmål om kirke, tro og homofili. Kommentatorklassen sluker den kapitalistiske økonomien rått. Og ikke en kjeft er for amerikansk krigspolitikk lenger.

Han har altså rett. Spørsmålet er bare: Er det noe galt i det? Er et problematisk at ingen kaller homser for griser eller hyller Bush? Løsningen kan ikke være dissens for dissensens skyld, uansett. Det har vi nemlig prøvd, og det gikk til helvete ganske kjapt: Dagbladets supersatsning MEMO fikk den høyrevridde og såkalt «kontrære» Kristine Moody som redaktør, og Moody lovet høylydt å shake things up på lederplass. Allerede i første nummer laget hun festlige krusninger på overflaten med sin formulering om at «noen ganger er vestlige verdier best«. Hun ble tilogmed så forelsket i sin egen formulering at hun gjentok den lenger nede i samme kommentar. Kristine Moody leverte.

Det fikk hun ikke lov til så veldig lenge. Selv om MEMO gjorde et ærlig forsøk på å gripe tak i innvandringsspørsmål og økonomi på en måte som ville fått debattredaktører på Dagsavisen til å fryse på ryggen, gikk magasinet inn etter et lite halvår, uten penger og uten lesere. Folket ville ikke utfordres, kunne det se ut som.

Nå tror jeg at det fantes flere andre grunner som bedre forklarer hvorfor MEMO ikke lyktes (mangelen på nyhetssaker er for eksempel en start…). Men forsøket på å tilby andre vinkler gikk i grøfta uansett. Folket vil ikke ha det, det fantes ikke noe marked. En feilaktig påstand blir ikke mer rett av at den blir gjentatt. Det er den marginaliserte høyresiden som mener seg diskriminert og oversett i dagens mediesamfunn. Dissidenten er blitt høyremann, mener Åmås og Moody.

Nå snakker vi om å stjele klær mens vi er ute og bader, dere. Maken til frekkhet! Tenk å vinne idekampen i gamle Aftenposten… Noe må skje. Vi venter på motsvaret. Hvis høyresiden har fått martyrstaus fra debattredaktøren i Norges største konservative avis, trenger nok ingen å være redde. Med den historien Åmås har for selv å invitere folk til å starte debatter, både i Samtiden, Dagbladet og i Aftenposten, skal man nok se at arven fra gamledagers dissidenter ikke blir borte. Den har bare skiftet klær.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*