Obama viser muskler i New York

Vi har sett flerfoldige eksempler på at opposisjonspartier i amerikansk politikk mangler reelle ledere mens de er i mindretall, men i det demokratiske partiet er det ingen tvil om hvem som er sjefen. Til tross for en oppisket kommentariatstemning angående framtida for administrasjonens frustrerende saktegående forsøk på å få vedtatt en grunnleggende helsereform, har president Barack Obama nemlig hatt få problemer med å holde partiet sitt samlet så langt i sin regjeringstid. Og som partiets ubestridte leder kan han også tilta seg retten til å blande seg i hvordan delstatene går fram for å sikre at hans dagsorden også gjenspeiles ute i landet. Det handler ikke om politisk overstyring, men om at han involverer seg personlig for å sørge for at partiets valgsjanser er de aller beste foran mellomvalget neste november.

Obama-kretsen (hovedsakelig stabssjef Rahm Emmanuel, spesialrådgiver David Axelrod, og Obama selv) forsøkte lenge å overbevise Lisa Madigan om at hun burde stille til senatsvalg fra Illinois; presidenten tok personlig kontakt for å presse en av de vikigste rivalene til den nyutnevnte senatoren Kirsten Gillibrand fra å utfordre henne i neste års primærvalg; og denne uken gikk Det Hvite Hus enda et skritt lenger, da det kom fram at Obama hadde oppfordret New York-guvernør David Paterson om ikke å stille som kandidat i november 2010. Det er en aktiv, men ikke risikofri tilnærming fra presidenten. Han bekrefter at han er den som styrer, og det kan framstå som en nødvendighet, så lenge de beslutninger han tar virker rimelige og ukontroversielle. Men i det øyeblikket de enten oppfattes som ukloke eller som et inngrep mot det interne partidemokratiet, kan han ha et problem, og særlig dersom hans foretrukne kandidater tli slutt skulle vise seg å tape.

Det er dette vi nå ser konturene av i guvernørstriden i New York. De aller færreste levner David Paterson særlig sjanse til å bli gjenvalgt, men det betyr ikke nødvendigvis at de mener det var riktig av presidenten å blande seg. Paterson innrømmet denne uka, mellom en ellers lang rekke mer eller mindre dulgte angrep på så vel presidenten som hans antatt argeste guvernør-rival Andrew Cuomo, at det ikke var del av hans plan å bli guvernør. Det har ikke vært vanskelig å forstå. Paterson, som ble forfremmet til guvernørposten etter at forgjengeren Elliot Spitzer gikk av i skam, har tilsynelatende ikke klart å utnytte sin erfaring og bakgrunn fra en av New York-politikkens mektigste familier, til å sette seg i den nødvendige respekt. Etter å ha blitt gradvis svekket over tid, mistet Paterson grepet for alvor da han skulle utnevne en ny senator etter at Hillary Clinton ble Obama-administrasjonens utenriksminister. Gillibrand kunne helt sikkert vært et ganske godt og ukontroversielt valg, hadde det ikke vært for at Paterson innen utnevnelsen hadde rukket å forvirre velgerne, frustrere Obama og ydmyke Caroline Kennedy etter alle kunstens regler. Obama-administrasjon var interessert i at Patterson skulle utnevne Kennedy, som hadde hatt en sentral plass i kampanjen hans – blant annet som ansvarlig for arbeidet med å finne en passende visepresidentkandidat – men Patersons uklarhet og nøling medførte at Kennedy til slutt trakk sitt kandidatur. Dette førte i sin tur ikke bare til en følelse av at Gillibrand manglet støtte, men også til at liberale krefter i New York-delegasjonen begynte å rasle med sablene mot det de oppfattet som en for konservativ representant. Spekulasjonene om en liberal utfordrer til Gillibrand la seg ikke før Carolyn Maloney i juli besluttet at hun ikke ville stille opp.

Det som imidlertid aller tydeligst har gjort Paterson til en lame duck – en politisk leder som er ansett som på vei ut og så politisk svekket at han ikke lenger er istand til å tvinge sin vilje igjennom – er det absolutte kaos som rådet i delstatssenatet i Albany gjennom sommeren. Paterson har mislyktes med å gjennomføre en hel rekke av sine vesentligste politiske initiativer, og i sommer måtte han til overmål bevitne at politiske hestehandler, partiskifter, konstitusjonelt sjakkspill og rene barnsligheter plutselig sendte hele Senatet inn i en blindgate, hvor stemmene plutselig var delt helt jevnt mellom demokrater og republikanere. Og for å toppe en såpeopera som allerede involverte en voldsmistenkt demokratisk senator som hoppet over til republikanerne for å kunne bli president i Senatet (!), hadde Paterson ufrivillige forfremmelse til guvernør etterlatt ham få muligheter til å løse opp den parlamentariske floken. I sin tidligere posisjon som viseguvernør kunne Paterson grepet inn, men ettersom han selv hadde måttet forlate embetet for å ta på seg det høyeste vervet, samtidig som New York ikke har tradisjon for å utnevne en erstatter, oppsto et bisart maktvakuum som, selv om det ikke nødvendigvis først og fremst skyldtes Paterson selv, var med på å ødelegge hans politiske gjennomslagskraft. At den løsningen han valgte, å utnevne en midlertid viseguvernør, i ettertid er blitt brdømt til å være i tråd med delstatsforfatningen, er bare en delseier for en guvernør som allerede er så svekket at hans politiske karriere neppe står til å redde. Det er neppe heller noe positivt tegn at Obama grep etter å ha fått oppfordringer både fra medlemmer av demokratenes New York-delegasjon i Kongressen, og fra Patersons partifeller i Albany.

Men dersom Obamas mål med sin personlige innblanding var å få Paterson til lydig å tre til side, kan planen ha slått feil. Jovisst stiler Paterson mot et uungåelig nederlag, men han er samtidig en trassig og stolt New York pol, som garantert ikke setter pris på å bli ydmyket slik av partiets leder. Signalene om at han ikke egentlig ønsket å bli guvernør, men istedet forestilte seg at han kunne være aktuell som New York-senator dersom Hillary Clinton skulle bli valgt til president, kan rett nok bety at Paterson leter etter en noenlunde ærerik måte å forsvinne fra scenen på. Men i New Yorks barske politiske liv skal vi heller ikke undervurdere Patersons motivasjon for å stå i veien for sin rival, Andrew Cuomo. En avklaring må uansett snart komme. Trekker Paterson seg, er Cuomo favoritt til å vinne posten. Klamrer Paterson seg fast, kan det fort hende tidligere borgermester Rudy Giuliani børster støvet av sine gamle 11.september-taler, og prøver på et comeback. Take your pick.

_______________________________________________

Jørgen skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*