Fløyrevolusjonen revisited

Den 12. april 2005 vil for alltid være en dag for historiebøkene i det danske sosialdemokratiske parti. Det er to ting som bidrar til det. For det første var det denne gangen for første gang slik at det var partiets medlemmer, og ikke partiledelsen, som pekte på hvilken kandidat man ønsket som leder. De valgte Helle Thorning-Schmidt, en dame med minimal politisk erfaring og stor appell til de unge og moderne reformkreftene. Det kan ha forandret Socialdemokraterne for alltid. Det er utenkelig at man ved neste formannsvalg vil gi makta tilbake til partiets ledelse. Makta er hos folket for å bli, og det innevarsler en ny tid, hvor velgerappellen utad teller mer enn kandidatens evne til organisasjonsbygging. Det var det som felte Frank Jensen.

Den andre årsaka til at det gir mening å omtale den ovennevnte dato med så store ord, er den maktforskyvning den innevarsla på det politiske planet. Det er nemlig første gang på reelt 25 år at makta i S ikke er delt på fire par hender. Den mektige firerbanden Mogens Lykketoft, Poul Nyrup Rasmussen, Ritt Bjerregaard og Svend Auken har abdisert. Lykketoft nyter sitt otium sammen Svend Auken på de bakerste benkene på Christiansborg, Nyrup pleier egoet sitt i Europaparlamentet og Ritt Bjerregaard er klar for å trekke seg tilbake. Hun skal bare bli overborgmester i København først.

Mange fremtredende sosialdemokrater, deriblant Lykketoft sjøl og partiets nye wonderkid Mette Fredriksen, har bejubla utsiktene til at toppene nå trer tilbake. Tanken er at man da endelig kan legge bak seg de belastende fløykampene som herja partiet gjennom mellom 1992 og 2001. I Thomas Larsens interessante bok Lykketoft (Børsen, 2003) sier Mogens Lykketoft følgende om fløykampene: ”Vi er ude over det nå. Det hænger sammen med, at en ny generation af politikere er kommet ind. De har ikke haft lod og del i de gamle opgør, og de gider ikke høre om det mere” (s. 127). De siste måneder har vist at han tok grundig feil. For under valgkampen om formannsvervet sprakk bobla av enighet. Igjen.

Etter at hun blei valgt, har Thorning-Schmidt nemlig gjort lite for å ta vare på den gamle Auken-fløyens avlegger, det som nå er kjent som Frank Jensen-fløyen. I tida etter at Auken blei styrta, fikk Aukens sympatisører til dels svært viktige poster på Christiansborg og seinere i regjering. Slik har ikke Helle gjort det. Alle sentrale poster i folketingsgruppa er besatt med Helle-støtter, med et enslig unntak for den nølende Jensen-støtta Mette Fredriksen. Når Thorning-Schmidt skulle sette sammen sitt lag av ordførere (talsmenn/kvinner), omplasserte hun kjente Jensenitter som Sandy Brinck og Pia Gjellerup til nye arbeidsområder, til sterk offentlig kritikk fra begge to. Det er sjølsagt viktig at en ny leder får mulighet til sjøl å bestemme hvordan hennes ordførergruppe skal se ut, men hennes unødvendig lite elegante behandling av sistnevnte sak, gjorde uansett lite for å fremme enheten i gruppa.

Misnøyen med Thorning-Schmidts kontante lederstil toppet seg da hun ansatte Morten Boje Hviid som sin spindoktor. Boje Hviid, tidligere spindoktor for Mogens Lykketoft, er en kontroversiell figur i partiet. Grunnen til det er at han ved gjentatte anledninger ganger har kommet med nedsettende karakteristikker retta mot partikamerater i pressen. Spørsmålene om Morten Bojes lojalitet fikk flere amtsformenn til å mumle om ekstraordinær partikongress (Berlingske Tidende, 7. juni 2005), men det blei forhindra. Likevel fikk bildet av et S i oppløsning feste seg, og partiet har etter dette har partiets meningsmålinger vært for nedadgående.

Forrige uke kom så foreløpig siste kapittel i sagaen om problemene i Socialdemokraterne, da folketingsmedlemmet. Sandy Brinck meddelte at hun fra august vil gå ut av Folketinget og inn i ny jobb. Den meldinga mottar trolig Helle Thorning-Schmidt med glede. Brinck er en av lederens mest uttalte kritikere, og Frank Jensens aller tydeligste støttespiller (hun holdt den viktige anbefalelsestalen for Frank Jensen på partikongressen). Hennes avgang er likevel et sterkt signal fra Sandy Brinck, og senere også fra Mette Fredriksen, om at Helle må legge til seg en annen lederstil hvis hun akter å holde på sine unge meningsmotstandere.

Det veit Helle Thorning-Schmidt. Hvis hun ikke gjør noen grep, vil fløykampen være over henne igjen når hun kommer hjem fra ferie. Skjer det, får hun garantert ikke mulighet til å ”jobbe Anders Fogh ut av regjeringskontorene”, som hun sjøl har postulert som sin strategi. Da vil hun ha mer enn nok å jobbe med på sitt eget partikontor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*