Skrivekollektivet mener: Fire nye år

Vi har ikke tradisjon for at regjeringer blir gjenvalgt i Norge. Skrivekollektivets redaksjonsråd håper likevel at velgerne gjør et unntak denne gangen. Den rødgrønne regjeringen fortjener fire nye år til å gjennomføre mer av den progressive, maktkritiske og ambisiøse politikken som ble staket ut på Soria Moria i 2005. Man har kommet langt med endringer i privatskole- og arbeidsmiljølovgivning, historisk barnehagesatsing, en romsligere kommuneøkonomi, og en strategi for å bekjempe virkningene av finanskrisen. Men skal de rødgrønne virkelig kunne forandre Norge, trengs ny tillit. Veien til fortsatt flertall går gjennom et godt valg for Arbeiderpartiet.

Vi mener, i motsetning til Venstre-leder Lars Sponheim, at selve ideen om en flertallsregjering har vært en styrke for landet. Velgerne har fått den regjeringen og den politikken de ba om i 2005, og samtidig har de fått et mer ydmykt Arbeiderparti, et konstruktivt Senterparti, og et SV som har vist at de utmerket godt kan styre landet. Vi er ikke enige i påstanden om at flertallsstyre fører til at den offentlige debatten forvitrer; den har bare skiftet arena. Med dagens sentrum/venstre-allianse er det en åpnere debatt om blant annet klimapolitikken, næringspolitikken, oljefremtiden og Norges krigsdeltakelse enn før. Alt dette uten at regjeringen har lukket seg inne i sitt eget flertall. Det er oppnådd brede forlik om både klimaet, pensjonsreformen, eldreomsorgen og privatskoleloven, noe som skulle være tilstrekkelig til å tilbakevise de forutsigbare borgerlige påstandene om maktarroganse. Det er verken maktarrogant å påpeke reelle politiske skillelinjer, eller å invitere til samarbeid der det er grunnlag for det.

Det at tre partiers syn må brynes mot hverandre før en avgjørelse fattes, er tvert imot en styrke. Arbeiderpartiet bringer til koalisjonen en praktisk og historisk nærhet til virkeligheten blant arbeidsfolk, mens SV bidrar med å gjøre klima- og fattigdomsperspektivet gjennomsyrende i all politikk. Senterpartiet målbærer på sin side visjonen om et solidarisk og rettferdig Norge, hvor makten deles av hele landet, og hvor geografi og sosial bakgrunn ikke skal avgjøre hvor godt du lykkes i livet, Denne brede og folkelige forankringen i et felles verdigrunnlag og en felles samfunnsanalyse har gjort Norge til et land andre ambisiøse venstreallianser i Europa nå ønsker å lære av.

***

I neste stortingsperiode er det imidlertid mange ting som må løftes høyere på agendaen:

– En tidlig og målbevisst kamp mot arbeidsløshet og etterspørselssvikt har bidratt til at konsekvensen av finanskrisen foreløpig har vært mindre i Norge enn i andre land, men denne kampen kan aldri erklæres vunnet av en sosialdemokratisk regjering. Det handler om en fortsatt aktiv politikk for å holde samfunnsmaskineriet igang, gjennom byggevirksomhet, satsing på samferdsel og etablering av nye arbeidsplasser. Men det er også mye annet; aktivt og klokt statlig eierskap i strategisk viktige bedrifter, forsvar for arbeidstakerrettigheter og mot sosial dumping, og et arbeidsmarked som for eksempel gir innvandrere sjansen til å skaffe seg en jobb, og som gir ansatte likelønn og muligheten til å arbeide heltid om de skulle ønske det.

– En mer offensiv klimapolitikk. Å gjenvelge den rødgrønne regjeringen vil alt i utgangspunktet gi Norge en bedre utgangsposisjon foran klimatoppmøtet i København i november, ettersom alternativet til de rødgrønne er en regjering som støtter seg på et parti som ikke engang tror på menneskeskapte klimaendringer. Men Norge må gå lenger. Vi er stolte over at denne regjeringen vedtok å åpne et testsenter for rensing av CO2 fra gasskraftverket på Mongstad, og vi er glad for at regjeringen har satt av penger til regnskogvern. I neste stortingsperiode må ambisjonsnivået for innenlands klimakutt likevel økes. Stillingstagen til oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen bør følges av en mer langsiktig plan for å gjøre Norge mindre avhengig av oljeinntekter i fremtiden, samtidig som en må sikre et støttesystem for fornybar energiproduksjon som får fart på landets potensiale for blant annet vindkraft og bioenergiproduksjon. Det er viktig å få på plass en mer klimavennlig samferdselspolitikk, hvor nødvendige veisatsinger følges opp av satsing på nybygging og opprusting av jernbanenettet, og en utredning av potensialet for høyhastighetstog mellom de største byene. Dette er et langsiktig arbeid, men det må påbegynnes.

– En fortsatt satsing på kommunene. Om de rødgrønne fortsatt skal være det alternativet som tar geografisk og sosial utjevning på alvor, er det nødvendig å fortsette økningen i bevilgninger til kommunene. Til sammen tretti nye milliarder i denne stortingsperioden har gjort kommunene istand til å prioritere de områdene Stortinget har definert som kommunale kjerneoppgaver; barnehager, skole og eldreomsorg. Men skal kommunenes mulighet til å gjøre virkelige prioriteringer, og derigjennom forhåpentlig øke engasjementet og legitimiteten i lokaldemokratiet sikres, er fortsatt vekst nødvendig. Erna Solbergs sulteforingsstrategi er forlatt – en gang for alle.

– Løft mot fattigdommen. Ved siden av kamp mot arbeidsløshet, tror vi forsvar for universelle og allment tilgjengelige velferdsordninger er det mest effektive verktøyet vi har for å bekjempe fattigdom. Det sosiale sikkerhetsnettet skal sikre alle en akseptabel levestandard, men for de som likevel faller utenfor eller blir hengende etter, blir vi nødt til å tenke bredt. Mye har allerede blitt gjort, som økninger i sosialhjelpssatsene, økt bostøtte, kvalifiseringsprogram i arbeidslivet og oppjustering av minstepensjonen, men fremover må vi også bli bedre på å forebygge fattigdom. Å fjerne kontantstøtten vil få flere innvandrerkvinner ut i arbeid, mens en videregående skole som blir bedre på å forhindre frafall blant elevene vil gjøre dem bedre rustet til arbeidslivet. I tillegg behøves det et krafttak for å motvirke økonomiske og sosiale forskjeller knyttet til helse, for å nevne noe.

***
Å be om fornyet tillit vil også, uvergerlig, innebære et forsvar av mye av det en alt har fått til, i tillegg til det man gjerne vil fortsette å gjøre. De rødgrønne har en lang og imponerende merittliste, men noen av de viktigste tingene regjeringen har oppnådd, er faktisk ting som ikke koster noe, og som ble gjennomført tidlig i stortingsperioden. Arbeidsmiljøloven og privatskoleloven ble endret umiddelbart, og senest i år kom solidaransvaret for å motvirke sosial dumping på plass. Slike effektive men lite prangende resultater er kanskje ikke det som flytter flest velgere, men det er noe av det som kan stå under angrep dersom en dårlig organisert men stadig mer høyreorientert opposisjonsblokk får overta styringen.

Uansett den ene eller andre gjensidig utelukkende velgergaranti, kommer de borgerlige partiene ikke unna to ting. Den ene er at det pålegger dem et betydelig ansvar for å skaffe landet en borgerlig regjering dersom det rødgrønne flertallet skulle ryke. Den andre er at det vil bety radikalt økt innflytelse til Fremskrittspartiet, fordi en ny sentrum/høyre-koalisjon må henvende seg dit for å skaffe støtte til sin politikk. Vi har sett konsekvensen av det før, og vil på det sterkeste fraråde en reprise.

Det er nemlig ikke sant når FrP-leder Siv Jensen hevder at hennes parti ikke har hatt innflytelse på norsk politikk. Partiet gjorde opp tre statsbudsjetter med Bondevik 2-regjeringen, og resultatet var dårligere kommuneøkonomi, et mer brutalt arbeidsliv og en uansvarlig og usosial skattepolitikk. Vi tror ikke, som noen borgerlige kommentatorer har hevdet, at FrP vil holdes i tøylene av sine mer moderate borgerlige kamerater. Ved et borgerlig flertall vil FrP få uttelling for sitt kanskje beste valgresultat noensinne, og vi frykter at en samlet styrking av høyresiden samtidig kan friste Høyre til å gi mange av sine moderate standpunkter på båten. Hvis det beste scenarioet er en marerittaktig reprise og det verste er et ukjent eksperiment, er vårt svar et klart nei.

Vi håper velgerne gir et styrkeforhold mellom de rødgrønne partiene som gjør at alle partier kan se gevinsten av fortsatt samarbeid. Det er viktig for entusiasmen og gjennomføringskraften, og vil dessuten gi et bredere mandat til å videre i en ny regjeringserklæring. Som det sømmer seg et politisk nettmagasin på venstresiden, er Skrivekollektivet derfor stolt over å anbefale fire nye år med en rødgrønn regjering.

**

SKRIVEKOLLEKTIVETS REDAKSJONSRÅD:

Pål Hafstad Thorsen

Marte Utgård Malones

Stein Ove Lien

Tore Eikeland

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*