‘Vi har jo alltids Høyre’

Tirsdagen er snart historie, men la meg likevel benytte litt tid til å gå i rette med Bergens Tidendes kommentator Olav Kobbeltveit, som i artikkelen Vi overlever fire år med FrP forsøker å tone ned de endringene som FrP ønsker å gjennomføre – kan gis muligheten til å gjennomføre – dersom de etter valget skulle havne i regjering med Høyre. Det er en artikkel som bare kunne vært skrevet av en kommentator i en borgerlig avis, på grunn av alle de tingene den ikke nevner.Kobbeltveits tese er at Høyres tradisjonelle ansvarlighet og anstendighet uansett vil begrense FrPs gjennomslag for radikale omlegginger. Han nevner innvandingspolitikk, kulturpolitikk, klimaspørsmål og oljepengebruk som eksempler på områder der Høyres påståtte tradisjonalisme og pålitelighet vil drepe eksperimentene i startgropa. Jeg vil så gjerne ønske at han får rett. Jeg er riktignok interessert i et best mulig valg for Arbeiderpartiet, men aller mest er jeg opptatt av at landet får en best mulig politikk. I et skrekkscenario med to høyrepartier i regjering og ett eller flere sentrumspartier som parlamentarisk fødselshjelp, vil jeg tross alt mye heller se et FrP moderert av samarbeidspartiene, enn et FrP som beviser sin egen ukloke politikk i takt med å de haster i vei med å sette den ut i praksis.

Men her er det tydelig at Kobbeltveit ikke helt tror på det han selv skriver. Han fører ikke til torgs noen andre argumenter for hvorfor innvandringspolitikken i en FrP/H-regjering ikke skulle foregå på FrPs premisser enn at det «ikkje er sikkert» at Høyre mener det samme i 2009 som de gjorde mens Jern-Erna hadde hånda på rattet i asylpolitikken. Det er knappest betryggende, og eiendommelig nok føler Kobbeltveit behov for å være mer kategorisk i neste setning, men uten å underbygge påstanden ytterligere: «Også her ville Høgre, pluss resten av Stortinget, syta for ein noko anna kurs enn den vi les om i Frps stortingsvalprogram.»

I kulturpolitikken bruker Kobbeltveit enda en formulering som – for øvrig av gode grunner – er så vag at den ikke nødvendigvis ikke underbygger tesen om at FrP ikke egentlig kommer til å forandre så mye likevel. Det hele koker faktisk ned til dette: Ettersom Høyre etter kommentatorens mening er et ansvarlig og anstendig parti, «får [vi] tru at [Høyres] Olemic Thommessen held FrPs Ulf Erik Knudsen i øyra». Smak på formuleringen, får vi tru. Det låter mer som lønnlig håp enn klippefast overbevisning på meg.

Og selv om vi skulle la tvilen komme Kobbeltveit til gode, så tror jeg han overser det reelt nye en slik ren høyrefløysregjering kan representere, selv om den eventuelt må støtte seg på sentrum. Høyre kan nå ha malt seg inn i et hjørne hvor de må søke samarbeid med FrP nærmest for enhver pris, både fordi de har gått så høyt på banen med at de rødgrønne må få avløsning, og fordi de har stemplet andre borgerlige parti avvisning av FrPs som enøyd obstruksjonisme. Men vi har ingen historie som forteller oss hvordan Høyre vil agere hvis de går i regjering på basis av et de facto valgnederlag. Vi vet ikke hvordan Høyre vil reagere på å ikke være største parti i en regjering. Og først og fremst vet vi ikke hvordan Høyre kommer til å forholde seg til at revirmarkeringen mot trusselen til deres høyre nå eventuelt skal foregå internt i et kollegium. Kan det ikke tenkes at fraværet av sentrumspartier rundt bordet på regjeringskonferansene – her forutsetter vi at både Venstre og Kristelig Folkeparti mener alvor når de utelukker å sitte i regjering med FrP – kan gjøre Høyre mer tilbøyelige til gå med på FrPs krav. Høyre tilhører høyresida, og det er kan hende både naivt og urimelig å anta at de automatisk vil påta seg sentrumspartiene rolle i regjeringen, bare fordi denne plassen er ubesatt. Dessuten er det også slik at det er regjeringens fremforhandlede forslag som danner grunnlaget for eventuelt forhandlinger med støttepartier. Jeg synes Kobbeltveit undervurderer både makten som ligger i sjansen til å sette dagsorden, og dynamikken mellom en mindretallsregjering og Stortinget.

Til slutt må det understrekes at Kobbeltveit – eller kanskje desken på BT, på Kobbeltveits vegne – gjør det lovlig enkelt for seg når artikkelen blir døpt. Selvfølgelig overlever vi fire år med FrP. Det er en avsporing å tegne opp en konflikt som gir inntrykk av at det er det store spørsmålet. Det er derimot hvor store endringer i høyreretning FrP kan forventes å få gjennomført, og her er kommentatoren altså på gyngende grunn. I tillegg overser han, formodentlig fordi han, i tråd med BTs linje på lederplass, minst to viktige politikkområder hvor en FrP/H-regjeringen kan gjøre raskt og dramatisk skade,

Det ene gjelder arbeidsmarkedspolitikken. Det er ikke overmåte konspiratorisk å anta at en av grunnene til at FrP og Høyre snakker så mye om næringspollitikken og så lite om dem som ikke eier egen bedrift, er at de vet at arbeidsmarkedspolitikken deres er kontroversiell. Forrige gang disse partiene hadde kontroll over norsk arbeidsliv presset de med snevrest mulig flertall igjennom en ny arbeidsmiljølov, som åpnet for tretten timers arbeidsdager, raserte normalarbeidsuka og åpnet for flere midlertidige ansettelser og mindre jobbsikkerhet. Selv om det var en gavepakke for mobilisering til de rødgrønne i 2005, er det intukgenting som tyder på at høyrepartiene har skiftet. I forsøket på å flytte makt over fra arbeidstakersida til arbeidsgiverne vil de dessuten trolig oppnå entusiastisk støtte hos Venstre, som anser det å begrense LOs politiske makt som en av sine hovedoppgaver. Det er også i en slik ramme vi må forstå stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjeddes (FrP) uttalelser til Klassekampen denne uka, om at kollektive avtaler i all hovedsak er noe som undervurderer den enkelte arbeidstaker. Da hjelper det ikke at vi andre mener at fagorganisering er et viktig virkemiddel for å opprettholde et produktivt og trygt arbeidsliv med lavt konfliktnivå.

Det andre området er skolen. Her husker vi fra Bondevik 2-regjeringens tid en liberalisering av privatskoleloven som ville medført flere tusen nye private skoleplasser dersom ikke de rødgrønne hadde gjennomført en lovendring. Det hjelper ikke at et frislipp av privatskoler trekker ressurser bort fra den offentlige skolen, og privatiseringen mange steder kan medføre en utkonkurrering av det offentlige tilbudet som kan undergrave nettopp den valgfriheten høyrepariene sier at de ønsker. Dersom en ren høyrefløysregjering legger det gamle lovforslaget på forhandlingsbordet igjen, er det heller ikke utenkelig at KrF kan bli fristet til å gå bort fra det privatskoleforliket de inngikk med de rødgrønne i denne stortingsperioden.

Jeg vet ikke hvorfor Kobbeltveit ikke har tatt med disse sakene i sin analyse, men sannsynligvis kan det henge sammen med at de ikke passer inn i det (ikke spesielt overbevisende) inntrykket han forsøker å skape av at Høyres moderasjon vil gjøre en FrP/H-regjering til forveksling lik enhver annen norsk administrasjon. Den argumentasjonen holder ikke. Men hvis målet til Kobbeltveit derimot var å levere et så svakt forsvar for Høyres modererende kraft at til og med KrF og V kan framstå som nødvendige, kan det hende han har lykkes.

**

Jørgen Lien