De største taperne

Det er ingen som har mer å tape på Jens-og-Jensen-valgkampen enn Kristelig Folkeparti og Venstre.
Det er en vedtatt sannhet at den nettopp igangsatte intensive stortingsvalgkampen kommer til å dreie seg om en statsministerduell mellom Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg og Fremskrittspartiets Siv Jensen. De leder de to største partiene, og fordi partiene også forsøker å markedsføre seg med noenlunde samme profil – FrP har endatil, ved å låne dreieboka til svenske Moderaterna utropt seg selv til det nye arbeiderpartiet – er det bare naturlig at de bitre følelsene mellom disse to partiene får fritt utløp når såpass mye står på spill. Like opplest og vedtatt er det at en slik statsministerduell er en fordel for dem begge. Arbeiderpartiet får, som representant for regjeringen som helhet, anledning til å signalisere styringskompetanse og trygghet. På samme tid har et resignert og dypt kriserammet Høyre innrømmet at FrP er et uomgjengelig lokomotiv for en borgerlig regjering, og kombinert med den anerkjennelsen som ligger i at Arbeiderpartiet endelig behandler FrP som et reelt regjeringsparti, er Jensen i en god posisjon til å suge opp alt som måtte være av oksygen blant opposisjonspartiene.

Men en slik tydelig todeling etterlater uvergelig en stor gruppe partier som ikke nødvendigvis passer inn i skjemaet. Den er ikke sikkert den alltid er like positiv, men det er likevel liten grunn til å frykte at SV, Senterpartiet eller Høyre skal bli fullstendig borte i denne valgkampen. SV og Sp er interessante fordi de allerede sitter i regjeringen, og fordi de har noen klare merkesaker som kan skape konfliktorienterte mediehistorier også fram mot valgdagen. Høyre har på sin side av streken en vanskeligere oppgave, som en splittet opposisjon alltid har, men fordi de mer eller mindre frivillig har klebet seg tett opp til FrPs regjeringsambisjon, vil de ikke forsvinne fullstendig. Det er jo sant som statsministeren sier, at det klarest formulerte alternativet til dagens rødgrønne regjering, er en regjeringskoalisjon hvor både Høyre og Fremskrittspartiet har avgjørende innflytelse. Høyre sliter muligens med å forklare hvilken forskjell de skal gjøre i fohold til FrP, men det antas i det minste at de til slutt vil sitte med der hvor beslutningene tas dersom det blir regjeringsskifte. Det er ikke det mest offensive utgangspunktet som tenkes kan, men for et partiet som alt i utgangspunktet er presset opp i et hjørne kan man kanskje ikke håpe på særlig mer.

Da gjenstår det kun to partier, og disse to har det klart mest utfordrende utgangspunktet for valgkampen, fordi det er så vanskelig å se hvordan de skal få satt sin egen agenda. Både Venstre og Kristelig Folkeparti vil heroisk insistere på at nettopp deres påståtte uavhengig av de to største regjeringsalternativene gjør dem utmerket godt rustet til å løfte saker og stille krav som de fem andre må la ligge. Det vil si; dette er et argument du kan få høre etter at V og KrF har gitt opp å overbevise deg om at det mest troverdige samarbeidsprosjektet på borgerlig side slett ikke er FrP/H, men derimot en treparti-regjering etter Bondevik 2-modell. Påstanden er lett å pelle fra hverandre, ettersom FrP er i en sterkere posisjon når de hevder at de ikke under noen omstendighet vil støtte en borgerlig regjering de selv ikke er en del av, enn den V og KrF er i når de sier at det er uaktuelt for dem å slippe FrP til. Dessuten har Erna Solberg forsiktige grep for å berede grunnen for et tettere samarbeid mellom Høyre og FrP skapt en dyp tvil om hvor lojale de tidligere Bondevik-kameratene egentlig vil være mot hverandre dersom valgmatematikken skulle legge til rette for en ny regjering,

Poenget er at Bondevik-konstellasjonen henger i en så tynn tråd at KrF og V i praksis er partier som ikke er del av noe troverdig regjeringsalternativ, og partiene er ikke en posisjon hvor det veto mot FrP kan tillegges særlig troverdighet. På mange måter kan appellen til velgerne om å stemme på KrF eller V i realiteten oppfattes som en appell til borgerlige velgere som er glødende interessert i å stemme på partier som lover å være i opposisjon uansett. Det minner om de første tretti årene av SVs og FrPs historie, eller om Rødts evige eksistensberettigelse, men det er overhodet ikke noe som er vanlig for borgerlige sentrumsvelgere. Tvert imot har disse velgerne, enten de historisk sett har stemt Venstre, KrF eller for den saks skyld Senterpartiet, alltid vært vant til at sentrumspartiene konsekvent og kynisk har forsøkt å oppnå resultater langt utover deres velgermessige oppbakking. I en Jens-eller-Jensen-valgkamp med flere nåværende eller mulige regjeringspartier enn noensinne tidligere, er det ting som tyder på at Venstre og KrF har aller mest å tape. Foreløpig er det også tilnærmet umulig å se hvilken substansiell politisk dagsorden de skal kunne sette som gjør dette til noe mer enn en ren valgkamp mellom regjeringsalternativer.

____________________________________________________
Disclaimer: Artikkelforfatteren er medlem av Arbeiderpartiet.

**

Jørgen Lien


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*