«Det er tross alt Kongressen, dette»

Når de ikke er opptatt med å skape en voldsom storm over presidentens svar på et spørsmål om Cambridge-politiets overilte arrestasjon av en afro-amerikansk professor for å bryte seg inn i sitt eget hus, har den nasjonale pressen denne uka pustet seg opp over at Kongressen ikke vil imøtekomme Obamas ønske om å komitebehandle helsereformen før de går på sommerferie i begynnelsen av august. Begge deler er til dels blåst ut av proporsjoner, men mediene har et meget lite bevisst forhold til sin egen evne til å mane fram selvoppfyllende profetier.

Derfor kunne Politico lede an med overskriften Blown Deadline, Blown Chance? på fredag. Tesen var at ettersom Kongressen ville bruke sommerferien på å arbeide videre med helseforsikringsloven, viste dette at Obamas gjennomslagskraft blant sine egne er vikende. De viste til en økende folkelig skepsis til Obama håndtering av spørsmål, og til at et lengre tidsrom før en lov kan vedtas vil gi republikanerne anledning til en bedre koordinert motstand. Parallellene til Clinton-planen fra 1993-94 hagler, og alle gjentar at dersom han ikke kommer i land med helsereformen før jul vil det være en klamp om foten på hele Obamas presidentperiode.

Det siste kan det meget vel være noe i, fordi Kongressen er meget glad i å herje med politisk svekkede presidenter. Men det blant annet Politico ikke tar tilstrekkelig hensyn til, er at selv om det er en viss uenig mellom demokratene om hvordan man skal trimme kostnader og/eller oppnå full helseforsikringsdekning, så er det ingen som stiller spørsmål ved selve behovet. Anklagen om at Obama benytter helsereformen som brekkstang for større statlig inngripen i markedet kommer fra republikanerne, ikke fra presidentens partifeller.

Derfor tror jeg på The New Republics Jonathan Cohn og Washington Posts Ezra Klein når de spør at Kongressen faktisk kommer til å vedta en reform på denne siden av nyttår. Kongressen er allerede så upopulær i befolkningen at mange demokrater til slutt må gjøre opp med seg selv om det tjener deres valginteresser å stemme for en (riktignok dyr, usikker og ikke universelt elsket) reform, eller å stemme nei, med den risiko at de forsterker inntrykket av Kongressen som handlingslammet, samtidig som de risikerer å ta resten av Obamas dagsorden med seg i fallet.

Det ser altså ikke nødvendigvis ut som om Obamas ide om at det å sette en tidsramme for å presse Kongressen til handling, har fungert helt etter hensikten. Men selv om republikanerne, som uansett kommer til å bli bitrere og (enda) mindre samarbeidsvillige jo nærmere man kommer en endelig avstemning (hvor nesten samtlige kommer til å stemme imot), alt klager høylytt over presidentens manglende ydmykhet, har han apropos Clinton-planen, allerede gjort langt mer for å forankre den i Kongressen enn Clinton noensinne gjorde. Utkast har da også passert nesten alle de relevante komiteene i Representantenes Hus, om enn med forskjellige finansieringsmekanismer. Tanken om en ekstraskatt på de rikeste amerikanerne går trolig en ublid skjebne i møte i Senatet, og det kan nok også hende at den (absolutt forståelige) tanken om en offentlig helseforsikringsordning som kan konkurrere med private tilbydere vil måtte være et slags ris bak speilet, heller enn en umiddelbar del av reformen, men det er ennå for tidlig å konkludere med at Huset til syvende og sist vil lande på status quo.

For tidlig, er også nøkkelordene i Senatet. Komiteen for arbeidsliv, helse og pensjoner har rett nok anbefalt en plan, men det er signalene fra finanskomiteen som virkelig gjelder, blant annet fordi denne komiteen har myndighet til å utskrive skatter. Her blir det også meget tydelig at Senatet arbeider på en helt annen måte, og i et helt annet tempo enn Huset. I finanskomiteen finner nemlig den endelige taktiske styrkeprøven sted; skal demokratene, anført av den meget moderate senatoren Max Baucus fra Montana, forsøke å sikre seg seg et kompromisslovforslag som kanskje – kanskje – får støtte fra noen få republikanere, og så forsøke å selge det inn som bevis på Obama-administrasjonens brobygger-egenskaper? Eller skal man til slutt konkludere med at prisen blir for høy, kjøre sitt eget løp, og håper at velgerne setter politisk handling høyere enn samarbeidsvilje overfor en opposisjon uten pragmatisme eller egne ideer?

Hvis Obama i det hele tatt lykkes i å få reformen vedtatt, tror jeg det endelige utfallet ligger nærmere det siste alternativet. Men ikke før Baucus har tømt alle muligheter for å lure sin gode venn og kollega, Chuck Grassley (R-Iowa) med på et kompromiss. Senatet handler nemlig ikke bare om partilinja, men også om de tette personlige båndene. Baucus og Grassley har byttet på å lede finanskomiteen flere ganger, og selv om de som regel ender opp på motsatt standpunkt i avstemning, føler Baucus ifølge folk som kjenner hvordan han tenker, at Grassley ikke bare kan og bør overtales til kompromiss, men at hans holdning i seg selv vil være en indikator på hvor robust en reform viser seg å være. At Utah-senator Orrin Hatch (R) har forlatt forhandlingsbordet tyder riktignok på at denne logikken har sine begrensninger, men så lenge det er teknisk mulig er det til å regne med at Obama vil heve seg over Kongressens detaljer, og overlate arbeidet til Baucus. Skulle framskrittene fortsatt la vente på seg, må vi imidlertid regne med at presidenten involverer seg mer direkte.

Faktisk var det ikke så rent få demokrater i Kongressen som ønsket at Obama ville involvere seg allerede i forbindelse med sin store pressekonferanse om helsereformen onsdag kveld. Et tydeligere signal fra presidenten om hva slags lov han kunne tenke seg å signere (eller kanskje viktigere, ikke signere) kunne lagt et nødvendig press på demokrater som foreløpig befinner seg best med å stå i veien for reformforsøket. Obamas ideelle mottager i pressekonferanse var imidlertid ikke nødvendigvis Kongressen, selv om det er der den endelige avgjørelsen faller. Det var derimot det amerikanske folk, som trengte å bli overbevist om status quo er et umulig alternativ, om at reformen ikke ville ramme folk som allerede har helseforsikring de er fornøyde med, og at reformen ikke vil sette den offentlige gjelden fullstendig over styr. Som en ekte grasrotorganisator ønsker Obama at folket selv skal legge press på Kongressen, før han selv tar folket til inntekt for sitt eget syn. Vi kan bare håpe at strategien lykkes denne gangen.

____________________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*