#APfaen vs. #SVfaen = #Politikerfaen?

De politiske partiene satser tydeligvis knallhardt på dette med ”sosiale medier”, Web 2.0 og interaktive nettjenester. Men er dette egentlig vellykket, eller kan man allerede konstatere at det stykkevis og delt er søtt å se på, men fullstendig mislykket?

Barack Obamas presidentkampanje er forbildet. Obama satset i utstrakt grad på:

i) internett ii) teknologi iii) sosiale medier.

Blant annet med egne nettsider (barackobama.com) og type interaktivitet som Youtube, MySpace, Twitter og Facebook m.fl. Han sørget også for å sette nye rekorder når det gjaldt donasjoner til kampanjen via nettet. Samtidig hadde Obamakampanjen epostliser med svorne supportere som abonnerte på siste nytt fra kandidaten.

Velgerne fikk følelsen av å være delaktig i en større bevegelse som ville ende i en historisk begivenhet.

Barack Obamas kampanje var strategisk unik, omfattende, nøye planlagt og perfekt gjennomført. Satsingen på sosiale medier var smart, men jeg håper ingen lar seg narre til å tro at ”vinner man verdensveven så vinner man folket (…)”

– Om man er en lokalpolitiker fra Elverum som i sin villfarelse har opprettet en blogg med hedersnavnet ”Sosialdemokraten.no”, publiserer interessante nok artikler, stapper bloggen opp med reklame og samtidig lokker leserne med konkurranser som egentlig bare er spam hvor man ender opp på de evige jaktmarkers mailingliste – så bommer man fullstendig på bruken av de sosiale mediene.

Det er ikke et kvalitetstegn for en Arbeiderparti-representant, når man får flere oppslag i agurkpressen, om at man i heftig diskusjon med en SV-representant på Twitter, plutselig går tom for argumenter og bryter ut i et høyt, rungende og inderlig ”SV-faen”.

Slikt punkterer ethvert replikkordskifte. Og det er en total manglende respekt for bruken av interaktive nettjenester og brudd på alle koder for saklig meningsutveksling.

Det kan fort ende opp i en #Politikerfaen, noe som en kjapp oversettelse fra twitring til normalt skriftspråk vil bety politikerforrakt.

Ikke vet jeg hvem som styrer Youngstorvet i sommer, om det er Raymond eller Martin. Uansett hvem, så må rette vedkommende ha fått et inderlig ønske om å skvise ut alt liv av nærmeste keyboard.

Jeg vil referere til, og vise entusiasme for, Arbeiderpartiets rimelig hårete målsetning fra organisasjonsuttalelsen på Landsmøtet i 2009:

”Arbeiderpartiet har tatt kvantesprang i teknologisk utvikling, og har nettopp mottatt priser for beste nettsted og for å være fremst i bruken av sosiale medier. Vi er på høyden med det moderne mediesamfunnet, samtidig som partiet er en levende, demokratisk organisasjon.

Det er fordi satsing på web og sosiale medier ikke er et sidespor for spesielt interesserte, men et viktig spor for partiets aktiviteter (…)

Vi skal fortsette å bruke teknologi og nye medier som verktøy for medlemskommunikasjon og spissen blir vår nye nettsatsing på nettsamfunnet Origo: Mittarbeiderparti.no. Vi skal sette inn de økonomiske og menneskelige ressursene som trengs for å tilby den beste medlemskommunikasjon på nett.”

– Partiet har en lang liste med oversikt over rødbloggere. Listen er type uoffisiell, men i høyeste grad viktig for Arbeiderpartiet i den grad den kan regnes som en del av dette kvantespranget innen teknologisk utvikling som partiet satser på.

Det er kjent, at få av partiets fremste politikere makter å holde vedlike en nettside, blogg, facebook eller twitter-tjeneste. Bjarne Håkon Hansens samhandlingsblogg, Jens Stoltenbergs interaktive tjenester og Helge Pedersens ivrige twitring er hederlige unntak.

Jonas Gahr-Støre innrømmer glatt at han ikke er på Facebook, og virker til å være fornøyd med det.

I så måte, så blir partiets rødbloggere viktig, både for å vise omfanget og aktiviteten på nett blant partiets medlemmer og tillitsvalgte. Men også fordi partiet ikke makter å vinne valgkampen, på verdensveven, uten assistanse fra sine rødbloggere.

Da kommer også problemstillingen, om hvor uoffisiell Arbeiderpartiets liste med rødbloggere egentlig er. Selvsagt kan ikke partiet stå inne for enhver ytring som presses ut på nettet. Men i de tilfeller hvor en representant fra partiet, tillitsvalgt – og en rødblogger – i bloggen sin går til kraftige angrep på SV, og på interaktive tjenester smadrer til med ”SV-faen”, så er dette særdeles problematisk for partiet. Og jeg tror at man på Youngstorvet grubler fælt på hvordan dette tilfellet, og fremtidige – skal håndteres.

– Skrivekollektivet er også ført opp på partiets liste over rødbloggere. Vi har aldri selv tatt initiativ til å bli en del av denne listen, men har blitt invitert med på laget. Noe jeg regner med at flere andre rødbloggere også har opplevd. Etter min mening, så er da en slik liste ikke lenger uoffisiell, når man har blitt invitert inn i det gode selskap.

Vi, som er kollektivets skribenter, har i de fleste tilfeller et tett og nært forhold til Arbeiderpartiet. Men vi har også skribenter som ”føler seg mer som en del av bevegelsen på venstresiden”. Punktum.

Derfor har vi over tid, funnet frem til et felles grunnlag for prosjektet: Skrivekollektivet.com er en politisk og populærkulturell paviljong for skribenter trygt plassert på venstresiden.

Det både likestiller oss med andre type rødbloggere, men samtidig (med letthet) så fristiller det oss fullstendig fra å være et reinspikka talerør for Arbeiderpartiet.

* Vår vurdering er, at Skrivekollektivet ikke har bruk for Arbeiderpartiet, men at partiet har bruk for Skrivekollektivet. Derfor takket vi ja til invitasjonen om å være en del av listen med rødbloggere.

Epilog: Nå, og frem til valget, så vil internett og interaktive tjenester spesielt, bli okkupert av politiske partier og ambisiøse politikere. Allerede dagen etter valget så vil flommen avta, og verdensveven kan atter en gang overlates til alt og alle andre. Det er den store utfordringen med politikkens satsing på internett og de sosiale mediene. Opp som en hjort, ned som en lort – finito.

Jeg har tro på at politikere kan møte velgerne på en god og fornuftig måte gjennom internett og diverse sosiale medier. Men jeg tror at man må vise til kvalitet og stayerevne. Over tid, gjerne år, vinne lesere og fans. Og ikke minst tilegne seg folks repekt gjennom å vise folk respekt. Formidle og publisere kommentarer og artikler med grunnleggende prinsipper for saklig meningsutveksling og kommunikasjon.

Det finnes mange spede og spennende forsøk fra de politiske partiene og enkelte politikere på å knekke kodene som internett byr på.

Inntil videre så vil man, her i Norge, misunnelige måtte kikke i arkivene til Barack Obamas presidentkandidat-kampanje. Konstatere at kampanjen hadde en egen nerve og gjennomføringsevne som savner sidestykke i historien.

At sommeren og valgkampens hittil største medieoppslag, med utspring i sosiale medier, skulle handle om en twitter-konflikt mellom èn representant fra Arbeiderpartiet og èn SV-representant, overrasker meg ikke.

For, med ytringsfrihetens bajonett i spiss, så er internett, WEB 2.0 og all verdens interaktive nettjenester blitt en oppsamlingsplass for de politiske debattene som ikke finner sin naturlige og romslige arena andre steder.

—————————————————————————

Edit:* Vår vurdering er, at Skrivekollektivet ikke har bruk for Arbeiderpartiet, men at partiet har bruk for Skrivekollektivet.

Forklaringen er at vi mener Skrivekollektivet står sterkt på egne bein, som en politisk og populærkulturell paviljong, og at vi har et særdeles bredt nedslagsfelt i hvilke kategorier vi publiserer artikler og kommentarer om. Noe som gjør oss uavhengige og selvstendige. Og i den grad det går an, så er vi blant de mest perifere på Arbeiderpartiets liste over rødbloggere.

Vi mener likevel at Skrivekollektivet hører hjemme på en liste med rødbloggere, blant annet for å vise at politikk også handler om alle de saker som ikke nødvendigvis har det sterkeste rotfeste i idelogiske diskusjoner og politiske kontroverser – men som i høyeste grad fortjener sine artikler og kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*