Hva skal Demokratene gjøre med Illinois?

Hvis Demokratene taper en senatsplass fra Illinois i neste års mellomvalg, skyldes det antagelig senator Roland Burris. Han må selvsagt dele en betydelig del av skylden med den tilsvarende ydmykede og skandaleombruste eksguvernør Rod Blagojevich, men dersom Burris hadde vært en minimalt ydmyk og/eller ærlig politiker, hadde hans sjanser for å bli valgt trolig likevel vært brukbare, tatt i betraktning at Illinois etter hvert er blitt en meget demokratisk stat. Beskjeden før helga om at Burris likevel ikke vil bli tiltalt for å ha kommet med villedende uttalelser om sitt politiske og personlige forhold til Blagojevich, rokker fint lite ved den triste hovedkonklusjonen.

Som vi husker vurderte lokalpolitikerne i Illinois, selv langt fra noen bastion for de rene hender, å frata Blagojevich makten til å utnevne Barack Obamas etterfølger i Senatet, men han overrumplet de fleste ved å utpeke Burris. Den erfarne Burris sverget dyrt og hellig i offentligheten, ikke bare at han ikke hadde hatt vært involvert i diskusjoner med guvernørens folk om økonomiske eller politiske gjenytelser for en eventuell senatsutnevnelse, men faktisk at han ikke engang hadde snakket med folk i guvernørens krets overhodet. Denne forsikringen ble så brukt av Senatets flertallsleder, demokraten Harry Reid, som begrunnelse for hvorfor han ikke lenger ville nekte å godkjenne en hvilken som helst erstattet utnevnt av Blagojevich. Tvilen kom Burris til gode, både fordi Demokratene trengte stemmen hans, og fordi man fryktet for konsekvensene av å nekte å godkjenne den afro-amerikanske etterfølgeren til Senatets eneste afro-amerikanske medlem, som i mellomtiden hadde avansert til å bli president.

Dette skulle ideelt sett vært enden på historien. Gamle Burris skulle så hatt en viss tid på å bestemme seg for om han ville stille til valg i 2010, eventuelt trekke seg tilbake til fordel for noen andre. Det er forsåvidt situasjonen nå også, men omstendighetene er altså langt mer dramatiske. Burris har i løpet av sin korte senatskarriere rukket å miste all motvillig støtte han måtte ha hatt hos sine kolleger, etter at det dukket opp telefonopptak hvor Burris diskuterer med Rod Blagojevichs bror hvordan han kan hjelpe guvernøren økonomisk, enten gjennom donasjoner eller hjelp med pengeinnsamling. Fordi Senatet, selv om det ikke liker å bli holdt for narr, er meget tilbakeholdne med å utvise sine medlemmer, er ståa nå den at Burris i sitt eget tempo likevel kan gjøre opp med seg selv om han vil satse mot gjenvalg eller ikke.

Ikke fordi det har noen reell betydning for Burris’ politiske framtid hva han til slutt bestemmer seg for. Om han så skulle overbevise seg selv om at han vil kjempe, vil en hvilken som helst Illinois-demokrat før eller senere utfordre ham i nominasjonsvalget, og sørge for at han taper. Det eneste som har overrasket folk med Burris – å betrakte Illinois-politikk krever en så stor dose kynisme at ingen egentlig forventet at Burris, som har vært med i gamet i tiår, var så ren som han selv hevdet – er hvor sta han er. Med en gang godkjenningen i Senatet ble omdiskutert slo han tilbake der det gjorde mest vondt, ved å bringe rasedimensjonen inn i diskusjonen, og han har krummet nakken gjennom alle de påfølgende kontroversene også. Formelt har han ennå ikke meddelt at han ikke er kandidat i 2010, og jeg blir ikke veldig overrasket om Burris bestemmer seg for å styre sitt eget synkende skip mot bunnen, eller iallfall et stykke på veien.

Og det er derfor den demokraten som vinner over Burris uansett skal få en tøff jobb. Den type uredelighet som både Burris og Blagojevich representerer var nettopp den som svekket republikanerne i 2006, og selv om Nevadas John Ensign denne uka har vist at republikansk hykleri er en uskjønn øvelse, er det liten tvil om at Burris vil en klamp om foten på sin overkvinne/-mann. Den republikanske kongressrepresentanten Mark Kirk har ikke bestemt seg for om han vil stille, men han regnes som en god kandidat, selv om han pådro seg en viss negativt oppmerksomhet da han nylig reiste til Kina for å fortelle at underskuddsprognosene fra USA ikke var til å stole på (en ikke ukontroversiell handling, tatt i betraktning at Kinas vilje til å finansiere amerikanernes budsjettunderskudd er et avgjørende fundament i amerikansk økonomi).

Det kanskje tydeligste tegnet på at Burris, som til tross for at han tross alt er sittende senator likevel ikke kommer til å få the right of first refusal, er at det politiske establishment allerede har begynt å rekruttere en utfordrer. Ikke ulikt det arbeidet republikanerne gjør for å sørge for at en bedre kandidat står klar til å overta den dagen de endelig lykkes i å snakke den upopulære senator Jim Bunning fra å ta gjenvalg i Kentucky, har Obamas stabsjef Rahm Emmanuel vært i kontakt med Lisa Madigan, som kommer fra en mektig familie i Illinois’ politiske hierarki, for å få henne til å vurdere et senatskandidatur. I følge NPRs radarpar Ron Elving og Ken Rudin avhenger svaret hennes av hvorvidt hun finner det mer attraktivt å utfordre Pat Quinn, Rod Blagojevichs etterfølger, om nominasjonen som guvernørkandidat. At engasjementet for å undergrave Roland Burris går helt inn i Det Hvite Hus skulle uansett si mer enn nok om hvor marginalisert han er blitt.

Det er selvsagt helt forståelig. Om ennå et stykke tid, når Minnesotas høyesterett endelig avgjør den såpeoperaen som en gang i tiden var et senatsvalg mellom republikaneren Norm Coleman og demokraten Al Franken, vil demokratene sitte på en potensielt vetosikker blokk av seksti stemmer. I 2010 er det meningen at dette flertallet skal konsolideres, og da er det avgjørende viktig at i utgangspunktet trygge seter som det i Illinois forblir under demokratenes kontroll. I tillegg kommer selvfølgelig den ikke helt ubetydelige symboleffekten i at dette er Barack Obamas gamle sete. Demokratene vil meget nødig oppleve en reprise på 1992, da Fred Thompson (en gang kjent som Frelseren Fra Tennessee) vant setet til Al Gore, etter at Gore hadde blitt valgt til visepresident. Et første steg på veien mot en lykkelig slutt er at Roland Burris trer rolig til side.

______________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*