Senatets hukommelse: Robert C. Byrd (1917-2010)

West Virginias seniorsenator og Senatets lengstsittende medlem gjennom tidene, demokraten Robert C. Byrd er død, 92 år gammel. Det markerer slutten på en av de mest komplekse karrierer i institusjonens nyere historie, og et stort tap for Senatets kollektive hukommelse. Mer enn kanskje noe annet var Byrd en vokter av Senatets egenart og konstitusjonelle ansvar, og en politiker med en uovertruffen sans for å ta hensyn til ønskene fra velgerne der hjemme og til det muliges kunst i Washington D.C., endatil i en institusjon hvor han selv arbeidet målrettet for å bevare dens saktegående særegenhet. Som kongressmedlem fra 1953 og som senator fra 1959 var han plantet i en tid da evnen til å bruke sine kontakter i hovedstaden for å sikre statlige penger til hjemstaten ennå ble sett på med mer takknemlighet enn mistenksomhet. Mange av de tidlige minneordene uttrykker en slags underspilt forakt for Byrds glede over å ha sikret store offentlige investeringer i West Virginia, en journalistisk holdning helt i tråd med dagens tea party-pregede diskusjon om offentlig forbruk, men i mangt og meget er denne kritikken smålig og unyansert. Å kjempe for tiltak for å bedre utdannings- og arbeidsmuligheter er ikke umoralsk. Å sikre prosjekter til West Virginia som framstår som kuriøse eller unødvendig fra Washingtons synspunkt er kanskje ikke like ærbart, men knappest noe som for alvor bør henge ved Robert Byrds ettermæle. Han gjorde sitt av begge deler.

Det som vil henge ved ham når en ny historie om Senatet en gang skal skrives – han skrev den forrige selv – er hans medlemskap i Ku Klux Klan i 1940-årene, og deltagelsen i en filibuster mot de langtrekkende borgerrettighetslovene av 1964 og 1965. Byrd har gang på gang bedt om unnskyldning for disse historiske feiltagelsene, og hans bevissthet om den har vært definerende for hans arbeid med spørsmålene i ettertid. Denne forhistorien, kombinert med ryktet som en kompromissløs budsjetthauk, gjorde den rasemessige slagsiden i kampanjen for å forhindre trygdemisbruk i D.C. (hvis finanser styres fra Kongressen) meget kontroversiell. Robert Byrd vil aldri helt kunne fri seg fra sin egen feilbarlighet, og måten han omtalte den på (som blant annet gjenfortalt i en anekdote fra Barack Obamas memoar-manifest Mot til å håpe, hvor den gamle senatoren samtaler om saker med den nyvalgte senatoren fra Illinois) tyder på at han forsto det selv. Det forunderlige nå er selvsagt at like før den siste sittende senatoren som stemte mot borgerrettighetslovene døde, klarte den republikanske senatskandidat Rand Paul fra Kentucky å så tvil om hvorvidt han støttet dem. Også Rand Paul brukte den argumentasjonen Byrd hadde brukt i 1964; at avsegrering innebar et urimelig inngrep i delstatenes politiske selvråderett. Det er nesten trist at Byrd ikke fikk anledning til å ta Paul i skole om hva historien hadde lært ham.

På tross av sin høye alder og sin stadig forverrede helsetilstand, forble Byrd en avgjørende viktig del av Senatet helt til det siste. Hans lange erfaring og det faktum at han hadde vært en helhjertet forsvarer av Vietnam-krigen i 1970-årene, gjorde Byrds tydelige motstand mot invasjonen av Irak i 2003 ekstra kraftfull. Her dannet han, sammen med vennen Ted Kennedy (D-Massachusetts) en front som gjorde dem begge til ledestjerner i krigsmotstanden. For Byrd var det viktigste igjen ikke nødvendigvis krigen i seg selv, men at George W. Bush ifølge ham ikke hadde mandat til å erklære krig på denne måten. Få ting opprørte Byrd mer enn manglende respekt for grunnloven, og han slo fast Kongressen, uten å innse konsekvensene, var i ferd med å frasi seg ansvaret for å erklære krig.

Den arven Byrd etterlater seg kom også klart til syne ved vedtaket av president Obamas helsereform tidligere i år. Ikke bare ved at Byrd, syk og svekket, ble trillet inn i senatskammeret for å avgi den avgjørende stemmen, «for min venn Ted Kennedy», men også ved hvordan hans langvarige arbeid definerte hvordan reformen ble vedtatt. Da republikaneren Scott Brown overraskende vant suppleringsvalget for å overta setet til Kennedy, hadde demokratene ikke lenger de seksti stemmene de trengte for å komme rundt en republikansk blokkering av lovforslaget. Men dersom det skulle vedtas gjennom såkalt reconciliation, som kun krever 50 stemmer pluss visepresidentens dobbeltstemme for vedtak, ville den såkalte Byrd-regelen komme i spill. Denne regelen slår fast at reconciliation kun kan brukes for å vedta forslag som har direkte budsjettmessige konsekvenser, og forslaget måtte derfor skrives på en slik måte at absolutt hele loven kom innenfor dette regelverket. Det at Byrd til slutt ga grønt lys for denne framgangsmåten var tilsynelatende avgjørende for å gi ryggdekning til blant andre en regelbevisst budsjetthauk som North Dakota-demokraten Kent Conrad.

I 2008 avsatte velgerne senator Ted Stevens (R-Alaska), som ble valgt første gang i 1968. I 2009 døde Ted Kennedy, som utpekt i 1963. Og nå er også Robert Byrd borte. Uansett hva man mener om disse tre, eller om Senatets kultur for å la veteranene sitte nærmest så lenge de selv vil, har institusjonen tapt mye erfaring de siste årene. Det er tid for en ny generasjon senatsledere å tre i karakter. De kan begynne med dagens høring av høyesterettskandidat Elena Kagan, den første siden Charles Evans Whitaker (1957) som ikke vil få sin egnethet vurdert av Robert C. Byrd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*