Den neste Leonardo

Med Revolutionary Road, det fremragende middelklassedramaet som slippes på DVD om en måneds tid, tok Leonardo DiCaprio det endelige steget ut av sin egen skygge. Jo visst, mannen som altfor ofte (og urettferdig) blir avfeiet som en prettyboy og lettvekter (Klassekampens anmelder Guri Kulås, anse deg truffet) har gjort voksne og alvorlige roller også tidligere – som i Body of Lies eller Blood Diamond, men det klaustrofobiske og desidert uglamorøse i Revolutionary Roads kammerdrama, gir likevel en helt annen følelse av nybrottsarbeid for DiCaprios del enn budskapstunge actionfilmer hvor han tross alt stadig kan te seg med en slags usårlig selvsikkerhet og eleganse. Det er kanskje ironisk, men rollen som den tragiske Frank Wheeler, hvis konforme legning kvernes mot en eventyrlysten insistering på å bryte ut av sin drepende kjedelige forstadstilværelse, representerer for DiCaprio nøyaktig det anerkjennende nikket fra bransjen som hans rollefigur gjerne vil slippe unna. Men så var det kanskje bare passende at filmen ble oversett under Oscar-utdelingen. Filmen fikk ingen ledende nomineringer, DiCaprio ble ignorert, og Kate Winslet, som med Road gjorde sin kanskje beste prestasjon noensinne, måtte istedet holde takketalen for sin medvirkning i Stephen Daldrys redselsfullt kalkulerte The Reader.

Det kunne selvfølgelig være morsomt å ta et oppgjør med alle dem som tilsynelatende instinktivt fremdeles avviser DiCaprio som en overvurdert fløtegutt (de henviser gjerne til Titanic og Romeo + Julie, men spør du dem nærmere, kan det godt hende de liker begge to), men det er ikke poenget i denne omgangen. Det er derimot at følelsen av overgangsrituale på DiCaprios vegne satte meg på en annen tanke: Hvem skal bli Den Neste Leonardo (DNL)? Tanken kom til meg fordi fyren selv på mange måter selv overtok stafettpinnen fra den dessverre altfor tidlig avdøde River Phoenix – kjent fra Stand By Me og My Own Private Idaho – tidlig på 1990-tallet. Den skarpe, om enn ikke udelt vellykkede oppveksthistorien Netter i New York (1995) var i utgangspunktet et Phoenix-prosjekt, og også filmer som Hva er det med Gilbert Grape? (1993), Et gutteliv (1993) og Marvins døtre (1996) kunne passet for dem begge. Med alle disse filmene satte DiCaprio seg tungt på Hollywoods framstilling av den unge rebellen, og han finslipte den gutteaktige sjarmen han senere har flytt på i så forskjellige filmer som The Beach, Catch Me If You Can og til og med The Departed. Men behovet for et rebelsk filmikon forsvinner ikke, selv om Heath Ledger døde og Leonardo er blitt eldre. Det er derfor på tide å ta en kikk på tre DNL-kandidater, som foruten å ha bevist en DiCaprio-liknende teft for til tider å velge roller et stykke utenfor hovedstrømmen, også har den utvilsomme kommersielle og estetiske fordel at de også likner aldri så lite på mannen fysisk.

Først ut, og den som ligger soleklart best an til å ta opp arven etter Leonardo, er en personlig favoritt, Emile Hirsch. Han byr ikke øyet stor motstand, men har konsekvent bevist en vilje til å ikke ta snarveier i å bygge opp en allsidig og respektabel karriere. Problemet hans, dersom DiCaprio skal være målestokken, er selvsagt at hans to mest kommersielle filmer, ungdomskomedien Girl Next Door og familiefilmen Speed Racer, også er de eneste grufulle filmene på merittlista hans. Når han likevel befinner seg i en klar lederposisjon er det fordi han har imponert stort i mange andre filmer, og at Hirsch selv virker bevisst på å finne en balanse mellom kunst og kommers. For en som undertegnede, som normalt avviser naturromantikk som avleggs sentimentalisme, var hovedrollen hans i Sean Penns skamløst inderlige Into The Wild intet annet enn en maktdemonstrasjon, og det at Tim Travis i Imaginary Heroes passerte som noe langt mer enn en språkløs tenåring i Imaginary Heroes var avgjørende for filmens smertelig komiske presisjon. Dersom det å spille homofil i seg selv er et tegn på uavhengighet og karrieremessig mot – som jeg dessverre tror det fortsatt er for mange agenter – styrker Hirsch dessuten lenken til DiCaprio. Leonardo har spilt homofil to ganger (Total Eclipse og Et gutteliv), men Emile når likevel enda lenger. Ikke bare var han lysende som den ungdommelige idealisten Cleve Jones i kollektivets hjertebarn Milk; han har i tillegg spilt to karakterer – Duncan Mudge i The Mudge Boy og Tim Travis i Imaginary Heroes – som ikke lar seg sette i bås. Godviljen fra Milk alene ville sannsynligvis sikret ham en lysende framtid, men til sommeren kommer dessuten Ang Lees Taking Woodstock, et tilsynelatende ufeilbarlig prosjekt som bare vil øke profilen hans.

Når det er sagt, så kunne Michael Pitt antakelig ha tatt opp kampen om DNL-tronen om han bare hadde villet. Han har spesialisert seg på nøyaktig den trassige ungdomsposituren DiCaprio nå er for gammel til å innta, og kunne først observeres som unge Tommy Gnosis i John Cameron Mitchells fabelaktige transemusikal Hedwig and the Angry Inch. Men vi er sannsynligvis ved poenget allerede her. Vi finner ingen Speed Racer på CV-en hans, og ingenting som likner, heller. Paradoksalt nok var Pitts egentlige gjennombrudd (hvis vi ser bort fra en gjesterolle hvor han spilte Springsteens No Surrender på kassegitar rundt et leirbål i Dawson’s Creek) også hans definitive farvel til mainstreamfilmen. Bernardo Bertolucci smaker utvilsomt av establishment, og The Dreamers nådde overraskende bredt ut, men et incestuøst, revolusjonsromantisk periodedrama er likevel knappest en søknad om verdensherredømme. Filmen er noe av det mest interessante som er laget på 2000-tallet, og Berolucci bruker den utsøkt underspillende Pitts slående skjønnhet (jeg kjenner som faktisk trodde det var Leonardo DiCaprio de så) til å gjøre ham til et ikon fullt på høyde med ledestjernene i den franske filmtradisjonen den vil ære.

Siden den gang har Michael Pitt imidlertid brukt tiden til å rive dette ikoniske imaget i fillebiter, på måter som har vært filmatisk interessante men publikumsmessig fremmedgjørende. Gus van Sants Last Days er en meget langsom og stemningsfull meditasjon over sammenbrudd til en person som skal forestille Nirvana-vokalisten Kurt Cobain, og Pitt klarer, sakte men sikkert, å gjøre oss interessert i denne mumlende, antisosiale unge mannen, mye på samme måte som van Sants manipulerte vår forforståelse i skolemassakre-filmen Elephant. Så selv om Pitt selv ikke viser synnerlige ambisjoner om å utnytte dem, viser erfaringen med hans filmer at dersom han hadde vært litt mer bevisst på hvilken virkning han har på sitt publikum, kunne han ha blitt hvor stor som helst.

Til slutt vil jeg bare nevne Kevin Zegers, som er den kanskje mest konvensjonelle av våre tre kandidater. Han har øyensynlig problemer med å finne de rette lette filmene, som så igjen kan gjøre ham istand til å ta mer seriøse roller, som han viste seg å mestre fint i den undervurderte og komplekse Transamerica. Som begge de to andre, og som DiCaprio før ham, står Zegers til enhver tid i fare for å bli avskrevet som mer innbydende enn imponerende, men alle som så ham i Transamerica, hvor han spilte en seksuelt forvirret ung mann som forelsker seg i en kvinne som snart skal gjennomgå en kjønnsskifteoperasjon, kunne ikke unngå å føle at han har noe ved seg. At han har tenkt å bruke det til å gjøre en Bonnie and Clyde-film med Hillary Duff, er derfor den eneste grunnen jeg kan finne til å tvile på at han ville fortjene å ta opp kampen om verdensherredømme med de to andre.

Dette er ingen uttømmende liste, og den er faktisk satt opp hovedsakelig på grunn av at jeg lette etter en NL som faktisk ser ut som en Leonardo. Men som med alt mulig annet i den amerikanske popkulturen for tida, kan det selvfølgelig ikke utelukkes at vi ved neste generasjonsskifte likevel ikke skal lete etter Den Neste Emile (DNE), men istedet Den Neste Zac

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*