Arlen Specters nybegynnerfeil

Det kan skje mye på en uke i politikk, og nå har det aller meste skjedd på en gang for den nyutsprungne demokratiske senatoren Arlen Specter. Vi visste et par ting på forhånd. Det at avstanden mellom konservative og moderate republikanere har økt, betyr ikke nødvendig at avstanden mellom moderate republikanere og det demokratiske partiet har blitt så veldig mye mindre. Vi visste at demokratene, med presidenten og utsikt til et komfortabelt flertall i begge Kongressens kamre, var blitt mer selvsikre. Og til slutt visste, fra et samlet kommentatorkorps, at Arlen Specter ikke bare er en uforsigbar politiker. Han er ofte en ren opportunist, og utstyrt med et enormt ego.

Alle disse tidlige innsiktene har nå tårnet seg opp for å gjøre Specters framtid både mer usikker og mindre glamorøs enn den så ut for en liten stund. Demokrater i Pennsylvania kjøper stadig ikke påstanden om at Specter er den eneste som kan vinne neste års senatsvalg, og flere kandidater virker oppsatt på å utfordre ham i nominasjonsvalget. Det forandrer – foreløpig – ikke på at president Barack Obamas løfte om å drive gjenvalgsvalgkamp for Specter er det kanskje viktigste signalet som har kommet så langt, men det er faktisk ikke helt sikkert det holder. Joe Lieberman nøt bred establishment i sin 2006-kampanje, men misnøyen med ham stakk dypt hos dem som ikke behøvde å pleie sine bekjentskaper på Capitol Hill. Og Specter har ikke Liebermans mulighet til å kaste seg rundt å si at ikke lenger er demokrat (heller) og stille som uavhengig kandidat.

Specter gjør lurt i ikke å ta presidentens autoritet for gitt etter det som skjedde i demokratenes senatsgruppe på onsdag. Her ble han, i strid med tidligere signaler fra flertallsleder Harry Reid, fratatt sin ansiennitet i sentrale senatskomiteer, noe som i praksis gjør at 29 års erfaring er strøket. Som jeg skrev om forrige uke, var det ikke noe ukontroversielt løfte i utgangspunktet, og etter en meget illojal første uke (Specter stemte mot Obamas budsjettforslag, og har ellers skreket ut til allle som ville høre at han verken vil ta hensyn til fagforeningsinteresser eller hjelpe med å godkjent kompetente jurister i Justisdepartementet), følte hans nye kolleger et sterkt behov for å sette nykommeren på plass. Det kan godt hende at Arlen Specter ikke vil la sin politiske skjebne avgjøres av de republikanske primærvelgerne, men demokratenes senatorer vil tilsynelatende heller ikke finne seg i å overkjøres av en mann som var på det andre laget for en uke siden.

Det er nesten så man kan se at endel av Specters rådgivere har forlatt skuta i forbindelse med partiskiftet. Iallfall har mannen mistet fullstendig grepet på hvordan han blir oppfattet av sine nye partifeller. NBCs David Gregory trengte ikke være særlig krass for å sette Specter i en vanskelig situasjon i søndagens Meet the Press-intervju. Senatoren forsøkte så godt han kunne å balansere framstillingen av politisk opportunisme med en kritikk av republikanernes ytterliggående linje, men problemet var at han aldri klarte å overbevise om at det at han ikke lenger er republikaner nødvendigvis betyr at han av den grunn er demokrat. Han avviste gjentatte at han hadde lovet å være lojal mot presidentens dagsorden, og han gjentok sin motstand mot en fagforeningslov de fleste antok at han kunne hadde motsatt seg for å innynde seg hos republikanske kjernevelgere. Det er ikke sant at Specter ikke har politiske overbevisninger. De er bare ikke særlig demokratiske.

Og som om ikke denne ofte pinefulle seansen var vanskelig nok, stod det samme dag et kort intervju med mannen i New York Times, hvor han, av alle ting, oppfordre et dommerpanel i Minnesota om å la rettferdigheten skje fyllest og utnevne Norm Coleman (!) til statens neste senator. Det var vel knappest det demokratene, som hver dag forsøker å overbevise seg selv om at Specter, sammen med Al Franken, skal utgjøre tungen på vektskålen i en filibuster-sikker blokk, helst ville høre. Men aller mest interessant er måten Specter senere har forsøkt å ro seg unna situasjonen på. I følge Politico skal det ha vært en “forsnakkelse”, og noe som kan skje i “alt oppstusset rundt det å skifte fra et parti til et annet”. Det må selvsagt være lov, men onde tunger vil, i forlengelsen av Specters mildt sagt opportunistiske image, kunne hevde at det skaper inntrykk av at han simpelthen hadde glemt hvilket ark med talking points han skulle lese fra.

Det finnes grenser for hvor mange feil du begå før det slår tålmodigheten er brukt opp. Arlen Specter tester grensen allerede.

***

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*