Det Radikale Venstre har ingen interesse av å innrømme det, men det er faktisk et linjeskifte når partileder Margrethe Vestager nå inviterer med Socialistisk Folkeparti som en del av et ikke-borgerlig regjeringsalternativ ved neste folketingsvalg. Johs. Poulsen, som representerer høyrefløyen hos Radikale og personlig er svært skeptisk til samarbeid med folkesosialistene, har likevel fingerspissfølelse nok til å skjule sin dypeste motvilje bak den litt tvilsomme påstand at Rs linje ble lagt allerede ifjor høst. Det er riktig at ideen lå på bordet også den gang, men med en gang Vestager uttalte seg til pressen i retning av å strekke ut hånden mot SF ble hun disiplinert av sin egen folketingsgruppe. Det nye nå er altså ikke bare at viljeserklæringen er klar og tydelig (som sentrumspartier skal, er det ellers ikke noe partiet har for vane), men også at selvdisiplinen synes så sterk at budskapet kanskje tilmed kan nå fram. Håpet er at mantraet om at tyngdepunktet i en slik sentrum-venstre-regjering vil ligge hos Socialdemokraterne og De Radikale ikke bare skal virke dempende på partiets stadige interne uro, men også sende et signal til det radikale grunnfjell om at det i det minste skal koste noe å lene seg på deres mandater.
Med det er en lang sirkelvandring slutt for De Radikale. Suksessvalget i 2005 kan i ettertid se ut som en ulykke for partiet, fordi den økte oppslutningen grunnet Fogh-regjeringens konsekvente blokkpolitikk (at Venstre og Konservative foretrekker å søke flertall hos Dansk Folkeparti, også i de mest kontroversielle sakene) ikke kunne omsettes i politisk innflytelse. Dette, kombinert med en uskjønn vinglekurs fra et sosialdemokrati i dyp politisk og organisatorisk krise (en krise som, i lys av SFs formidable vekst egentlig må sies å eksistere fortsatt) ga friere spillerom enn før for alle dem som egentlig ønsket å benytte første og beste anledning til å bryte samarbeidet med Socialdemokraterne. Forsøket på å erklære daværende partileder Marianne Jelved som en fullstendig blokkuavhengig statsministerkandidat ble med rette latterliggjort, og den snart påfølgende Muhammad-krisen gjorde det stuerent å ta et oppgjør med nittitallets Radikale Venstre. Ekstremt kort fortalt summerte de politiske omstendighetene seg til grobunn for et borgerlig-sinnet sosial-liberalt parti, og de radikale representantene Naser Khader og Anders Samuelsen smatt inn i vakuumet. Og selv om det nye parti – Ny, og senere Liberal Alliance – nå er så godt som dødt, var selve utbryterprosessen så traumatisk for De Radikale at debattklimaet i partiet kan ha blitt varig endret. Grovt sett er det derfor vi er der vi er nå. De Radikale har valgt SF og Socialdemokraterne mer av mangel på alternativer, og hensynet til ikke å provosere borgerlig-sinnede R-velgere kan altså på kort framstå som viktigere enn å hjelpe til med å berede grunnen for det regjeringsalternativet de nå selv har erklært seg en del av.
Når resultatet tross motviljen har blitt at De Radikale vil i regjering, henger dette trolig sammen med en rotfestet styringsvilje. Opp gjennom nyere danmarkshistorie har De Radikale nærmest vært obligatoriske innslag i parlamentariske flertallskonstellasjoner, enten det har vært som støtteparti eller regjeringsparti. For et parti med en slik historie er det klart at de åtte magre årene under Fogh har vært et hardt slag mot selvforståelsen. Dessuten kan en tidlig utmelding gi SF tid til å moderere sine standpunkter ytterligere, og kanskje også gjøre at partiene får såpass tid til å lære hverandre å kjenne at de gjensidige fordommene (som stadig er sterke) kanskje avslipes en smule. Og dersom SF likevel ikke skulle bevege seg i den retningen R måtte ønske, kan ingen anklage R for ikke å ha forsøkt å få til et samlet alternativ til VKO-flertallet, enten det måtte være ledet av (trolig avtroppende) Anders Fogh eller (trolig påtroppende, nåværende finansminister) Lars Løkke Rasmussen.
Men selve sentrum-venstre-ideen i seg selv vil sannsynligvis gi opphav til framtidige sammenligninger med grunnlagsarbeidet som ble gjort for å stable dagens norske regjering på beina. Kanskje særlig med tanke på at noe liknende er under oppseiling i Sverige, og at alle de tre sentrum-venstre-blokkene ser ut til å ha brukbare sjanser til å vinne regjeringsmakten etter neste valg. Å behandle dette hovedsakelig som tre uttrykk for det samme ville imidlertid være en misforståelse. Tiden arbeider antakelig for venstrefløyen også i Danmark, men i denne sammenhengen hovedsakelig fordi motsetningene kan mildnes med tiden. Dersom den gjensidige tilliten mellom R og SF ikke blir større vil ikke bare alle sammenlikninger med Norges rød-grønne rakne (når valget stod for døren i 2005 var det rødgrønne prosjektet godt og grundig forankret, og populært både blant velgerne og i partiene), men det blir også vanskeligere å vinne folketingsvalget. I motsetning til de rødgrønne i 2005 vil et S-SF-R-alternativ stå overfor en regjeringskoalisjon som har vist seg leve- og styringsdyktig, og som ennå ikke preges av noen veldig stor slitasje. Det at regjeringen etter alle solemerker har en statsminister som skal velges for første gang, kompliserer likningen en smule for de borgerlige, men foreløpig er konklusjonen denne: Hvis R og SF ennå ikke er villige til å gå i krigen for hverandre når valget utskrives, så taper venstrefløyen – igjen.
**
Jørgen Lien