Gjennomsnittsspiller fortjener gjennomsnittslønn

Frem fra glemselen hentet jeg i går ut av arkivet en nedslitt cd med verdifullt innhold. Gode gamle CM01/02. (Championship Manager sesongen 2001-2002).

Hvilket herlig spill! Det beste av de beste! Det fremdeles finnes det andre fanatikere rundt omkring i verden som mekker, patcher, fikser editoren og sørger for at spillet er like blankpusset den dag i dag som den vakre dagen i 01/02 når undertegnede annekterte spillet.

(Det finnes selvsagt foregående / og nyere versjoner – men sesongen 01/02 var helt, helt spesiell).

I går var jeg manager for Everton. 15 år gamle Wayne Rooney scoret 8 mål på de 5 første kampene. Men likevel ble noksagten Julio Arca (Sunderland) månedens beste unge spiller. Første nye spiller inn var Taribo West på free transfer. Så sendte jeg ut mine modige speidere på oppdrag i jakten på Mark Kerr (Falkirk), Kennedy Bakircioglü (Hammarby), Kim Källström (Häcken) og Freddy Adu (DC.United) med flere. Inn i trenerteamet kom gamle helter som Eric Cantona og Paul Gascoigne (stakkars).

Everton er naturlig nok nesten konkurs i 01/02 og man starter med omkring 250 mill i minus. Så om man vil starte med verst tenkelig mulig utgangspunkt så er Everton, Sheffield Wednesday eller for eksempel Hatlepool gode kandidater. Jeg valgte meg Everton.

Så her gikk undertegnede hardt til verks. De av spillerne som ikke gikk med på nye kontraksforhandlinger og en 30% reduksjon av lønnen, de ble satt på transferlisten. Ut med Nicklas Alexandersen. På hodet ut med Kevin Campbell. Og Mark Pembridge fikk fyken sammen med en gjeng andre ”heldige” vinnere.

I CM01/02 er jeg manageren fra helvete.

Årlige lønnskostnader ble iløpet av 2 uker redusert fra 380 mill til 169 mill. Og jeg gir meg ikke før jeg har fått ned lønnskostnadene til 150 mill.

Dette er en gylden regel for meg når jeg er manager i en klubb som er skakk-kjørt økonomisk: (og det er som om jeg prenter det i hodet på spillerne hver dag). ”Du spiller ikke under meg som manager hvis du tror du kan fylle opp lønningsposen, nei – her spiller du hvis du vil vinne pokaler, heder og ære.” Og under kontraktsforhandlinger: ”Du har bare å innfinne deg med at du er en gjennomsnittsspiller, da får du gjennomsnittslønn!”.

Spillere som ikke takler at i ”min” klubb så spiller vi variasjoner av 4-1-2-1-2 med rotasjonssystem, eller som ikke tåler tunge doser kondisjonstrening før sesongen og uendelig mye skuddtrening i løpet av sesongen – de ryker til.

Men finner man kjernen med tålmodige spillere, som leverer varene konstant, og en lojal assistentmanager (G. Pomaski) som utretter mirakler og stoler på formasjonsregimet – ja da er det julaften hver eneste dag.

Og hjernen og hjertet i laget skal spille i en dyp, sentral, midtbanerolle.

Hvorfor jeg hentet frem igjen CM01/02 fra arkivet, det aner jeg ikke. Det er med meg – som med Rocky Balboa i sin sjette film. ”Jeg kjenner at jeg har minst en god kamp igjen”. Bare kjenner (dypt her nede et sted i dypet) at det er noe uoppgjort med dette spillet. Det kan være bitterheten over at jeg ikke vant frem i Champions Leaguefinalen i min 8.sesong som manager for Sheffield Wednesday.

Det har definitivt ikke noe med å gjøre at jeg føler for å slå rekorden med Bolton: En hel sesong uten tap og over 125 mål. (Takk Jay Jay for alle gode assists). Det kan være irritasjonen over at jeg aldri opplevde igjen å få bud på 1.3 milliarder kroner fra Real Madrid på Taribo West. Hvem vet? Det kan være så mange grunner.

Men mest av alt så kjennes det som om to forsmådde duer endelig klukker sammen igjen, nipper til den usunne loffen – og tilbringer uendelig mange timer sammen.

Alle som har vært borti CM01/02 vet hva jeg snakker om. Og jeg kan varsle om at selv med flere års avrusning – så er dette spillet like giftig som alltid – når man først ramler utpå igjen.

1 comment for “Gjennomsnittsspiller fortjener gjennomsnittslønn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*