Kanskje skulle du… (uke 12)

…akseptere en gang for alle at nostalgi og sentimentalitet ikke alltid er en dårlig ting? Tanken satte seg hos meg mens jeg leste helgens obligatoriske artikler (med spoilere) om den kulturelle påvirkningskraften som har ligget i Sci-Fi Channels nå avsluttede kultserie Battlestar Galactica, og i enda større grad når New York Times idag slipper til orde en perlerad av dem som opp gjennom årene gjorde NBCs Akutten til et monument over det siste tiåret da TV-serien var en definivt og altoverskyggende fellesopplevelse. Er det patetisk å lengte, også etter symboler, og til noe som jeg aldri har sett? Kanskje, men viktig kulturhistorie er det uansett. Og skulle jeg først vasse inn på tryggere grunn kunne jeg jo samtidig anbefale den britiske komiserien Beautiful People (skapt av Jonathan Harvey, mannen bak nittitalls-feelgod-favoritten Beautiful Thing), som med sin utilslørte nittitallsnostalgi rammer meg rett i hjertet. Ta også med Tim Teemans anmeldelse i The Times (of London), som spør hvorvidt det er for tidlig å føle nostalgi over 1997. Skulle svaret ditt være ja, kan du selvfølgelig gjenoppleve syttitallet med William Miller og Lester Bangs istedet.

…gripe tilbake til herværende spalte fra september ifjor, da det handlet om den nye realismen i amerikansk uavhengig film? Det gjør det fortsatt, men New York Times’ utmerkede hovedanmelder A.O. Scott utvider nedslagsfeltet i et essay for The New York Times Magazine om neo-Neo Realism. Essayet er, foruten å gi en interessant innfallsvinkel til hvilke filmer som passer til krisetidene, fullt av fiffige formuleringer om behovet for an escape from escapism. Jeg har dessverre ikke sett så mange av de omtalte filmene ennå, men Kelly Reicherts Old Joy og Ryan Flecks Half Nelson kan anbefales.

…undersøke hvor det mytiske sitatet ‘I’m as mad as hell!’, som skinnhellige amerikanske kongressrepresentanter har messet i munnen på hverandre hele uka, egentlig kommer fra? New York Magazine skriver om hvordan en spesiell scene fra syttitallsfilmen Network (2:49) har gitt en referanseramme for the Howard Beale Generation, en samling rablende populister som skriver seg inn i tradisjonen fra filmens kulturpessimistiske brumlebasse. Hvilket igjen får meg til å tenke på den fantastisk velskrevne og ditto timede monologen i åpningsepisoden av NBC’s dessverre hurtig øksede Studio 60 on the Sunset Strip (6:20). Sjefens nådeløse utskjelling av det knappest fiktive TV-selskapet NBS kan ellers stå som et vitnesbyrd om hvordan dårlig det står til med påfuglnettverket, som en gang var den smarte gutten i gata. Denne mannen har, som New York aldri blir lei av å minne oss om, en god del av skylden for at det ikke lenger er slik.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*