VG skrev igår at Raymond Johansen på det nærmeste er kronet som ny partisekretær i Arbeiderpartiet etter Martin Kolberg. Jeg har ingen forutsetning for å vite om VGs påstand er korrekt, og valgkomiteens innstilling til landsmøtet er ennå ikke klar, men uansett er Johansen et helt naturlig navn å ha på blokka. Dette gjelder ikke minst fordi han er den av de seriøst vurderte sekretærkandidatene (Trond Giske og Bjarne Håkon Hanssen har nemlig også blitt nevnt, men har gitt klart uttrykk for at det er uaktuelt) som i aller størst grad kan gli inn i nettopp den partisekretærrollen Kolberg har skapt. Å velge Raymond Johansen vil bety at partiet får en partisekretær som allerede har en nasjonal plattform å stå på, med sin bakgrunn som statssekretær for utenriksminister Jonas Gahr Støre, og som har vist evne til å snakke tydelig også når han er diplomatisk.
Nå skal det sies at Kolberg i høyeste grad skapte denne rollen for seg selv. Selv om det virker rart å tenke på nå, har det ikke alltid vært slik at alle hadde en mening om partifunksjonæren fra Lier. Statusen som dagsordensettende debattant kom mer gradvis, og som det har vært påpekt i tallrike jubilantintervju den siste uka, ble han ikke noe husvarmt navn i norsk politisk debatt før han framviste god humor og ditto kjemi med sin tidligere kollega, Dagsavisens Arne Strand, i hjertet av NRKs gullrekke, Nytt på nytt. Inntil den tid var Kolberg hovedsakelig kjent blant sterkt politisk interesserte, som en solid partiarbeider og en overraskende interessant politisk høyttenker, en egenskap han delte og deler med sin mangeårige venn Thorbjørn Jagland. Dette var evnen til høyttenkning som så i neste omgang ledet til hele kode-diskusjonen, og resten er, snart i likhet med partisekretær-tid, historie.
For den som har sans for arbeiderbevegelsens ulike politiske paradokser, har Raymond Johansen imidlertid i seg kimen til en helt særegen historie. Han vil nemlig, dersom han blir nominert og deretter valgt, bli den første partisekretær i Arbeiderpartiet som også har SV-bakgrunn. Helt fram til midten av nittiåra var han sentralt plassert i Oslo SV. Med tanke på den ideologiske oppmykningen SV har gjennomgått under først Erik Solheims og så Kristin Halvorsens ledelse er det selvsagt ikke tvil om at avstanden mellom venstresidens to største partier har blitt betydelig mindre, men Raymond Johansen tok altså allerede allerede tidlig konsekvensen av denne utviklingen. I dag er han etter mitt syn vanskelig å plassere på de likeså vanskelig definerbare fløyene i Arbeiderpartiet, men fra samtaler jeg har med organisasjonsfolk som står utenfor Arbeiderpartiet, kan noen skimte en litt mer venstreorientert retorikk fra statssekrerær Johansen enn fra hans overordnede, utenriksminister. Selv er jeg nokså overbevist om at dette stort sett dreier seg om ulike måter å uttrykke seg på, men Johansens stil er muligens noe skarpere og mer folkelig enn Støre, noe som også har gjort ham spiselig for begge de (langt mer oversiktlige) fløyene i hans eget fylkesparti.
Og det er trolig også i Oslo-partiet vi finner grunnen til at Johansens navn ikke alltid har vært like hett i partisekretærdiskusjonen. Etter en lang rekke tapte valg ønsker mange i Oslo Arbeiderparti fornyelsen i listetoppen i 2011, og her har Raymond Johansen vært et yndet navn som byrådslederkandidat. Johansen satt i byråd sammen med Rune Gerhardsen på 1990-tallet, og kjenner både SV, Arbeiderpartiet og Oslo-politikken godt. I tillegg er han styremedlem i Vålerenga, en ikke ubetydelig folkeliggjørende faktor i denne sammenhengen. Slik kan man altså ende opp i den merkelige situasjon at partiet som helhet blir godt fornøyde med fornyelsen i den sentrale partiledelsen, mens deler av Oslo-partiet biter i seg skuffelsen over at en av deres egne rykker litt for langt opp.
**
Jørgen Lien
Tilbakeping: Ap-landsmøtet: Mer som Martin