VM 2010: Hva skal de gjøre nå?

Når jeg tenker etter er det en del ting jeg gjerne skulle sett ugjort fra vårt broderfolk i Danmark:
Dansk Folkepartis «Gi’ os Danmark tilbage!»-kampanje.
Anders Fogh «Bush har en forfriskende demokratidagsorden» Rasmussen.
Tsunamisangen med Mads Mikkelsen.
Og verdensmesterskapet i fotball i 2010.


Mitt fotballmessige interessefelt har alltid vært tungt preget av engelsk fotball. Der passer mitt mangeårige, ekstremt dype og intense kjærlighetsforhold til dansk fotball dårlig inn, for den generasjonen danske fotballspillere jeg forelsket meg i har ofte gjort det slett på engelsk jord; som Jon Dahl Tomasson i Newcastle, Per Krøldrup i Everton, Dennis Rommedahl i Charlton, Niclas Jensen i Manchester City, Stig Tøfting i Bolton, eller Jesper Grønkjær, Bjarne Goldbæk og –gud forby- Den Brian Laudrup i Chelsea. Dansk fotball har alltid slektet mer på den italienske, og kanskje særlig den nederlandske. Det er ikke tilfeldig at Tomasson, Rommedahl, Grønkjær, to blad Laudrup, Jan Heintze og Kenneth Perez spilte noe av sin beste fotball i de nederlandske storbyer, mens Krøldrup, Christian Poulsen, Martin Jørgensen, Martin Laursen, Thomas Helveg skaptesine fornemste overskrifter i Italia. Det passet simpelthen for godt til den danske måten å spille på, helt tilbake til de dager da Preben Elkjær banket Danmark inn på fotball kartet i 1986, over den uventede EM-seieren i 1992 og frem til eventyret i Frankrike i 1998. Den gangen, i 1998, utspilte Danmark de tidlige mesterskapskjæledeggene Nigeria i andre runde, i en kamp hvor selv Ebbe Sand skåret et hjertevarmende flott mål. Det ble tap for den senere tapende finalist Brasil i en jevn, vilt underholdende 3-2-kamp i kvartfinalen, men jeg var fullstendig solgt. Den flytende, tekniske fotballen var lett gjenkjennelig også ved verdensmesterskapet fire år senere, der Dahl Tomassons nydelige 2-0 mål mot de regjerende mestrene Frankrike i gruppespillet innkapslet alt som gjorde det danske landslaget plent umulig å mislike. Angrepet startet hos Thomas Gravesen (ett av de klare unntakene i regelen om tvilsomme Premier League-prestasjoner), en unnselig, hardtarbeidende midtbanespiller med affinitet for å skyte enhver pasning heller enn å trille den til mottakeren. Så også her, hvor hans mesterstykke av en pasning finner den alltid bevegelige Grønkjær på kanten, som bryter ballbanen og sender ballen langs bakken horisontalt inn bak de franske forsvarerne til Dahl Tomasson, som enkelt kan plassere ballen i det hjørnet ballen kom fra.

Det var et lite stykke fotballkunst, og noe Danmark aldri senere har kunnet leve opp til igjen (Danmark tapte sekstendelsfinalen mot England etter en ukarakteristisk blek opptreden). Men det vibrante vingspillet og den høye presisjonen i pasningsspillet var et så altfor typisk eksempel på hvordan Danmark kunne spille når de ville. Grønkjær, Jørgensen, Rommedahl og senere tilskudd som Perez og Peter Løvenkrands har alltid, hjulpet av kompetente pasningsspillere som Gravesen, Laudrupene og Tomasson, levert en form for totalfotball som har virket uimotståelig, nesten ufattbar for oss som er vokst opp med Norge som fotballmessig kjæledegge og inspirasjon. Det er ikke unaturlig at danskene ofte snakker stygt om norsk fotball – teoretisk og praktisk spilte de to nasjonene i begges topp-år fotball som om kom de fra forskjellige planeter, ikke kun en liten båttur unna. Sånn er det dessverre ikke nødvendigvis lenger.

2010-utgaven av det danske fotball-landslaget lignet riktignok ganske på fordums tider – isolerer man de seks mest rutinerte spillerne i troppen, alle hvis navn er nevnt flere ganger allerede, får man til sammen nesten seks hundre -600!- landslagsopptredener bare der. Men frykten var der allerede tidlig. For samme hvor moro det kan være å samle den gamle gjengen for et siste hurra, er det ikke sikkert den forrige formelen tåler å få en omdreining til – tenk på David Petraeus’ Irak-strategi Afghanistan-style, Whitney Houstons comeback-turnè eller John McCains presidentvalgkamp. Det ble slik denne gangen, også. Som med det patetiske danske laget som sto på ruinene av EM-triumfatorene fra ’92 ved europamesterskapet i 1996, hadde Danmark ingenting å stille opp med i år. I åpningskampen mot et urytmisk Nederland ble flyten forpurret av et unødvendig selvmål av Simon Poulsen og/eller Daniel Agger, og de rød-hvite klarte aldri å ta seg inn igjen. Et lite prov på gammel storhet (her må dessverre gammel tillegges langt større vekt enn storhet) kom riktignok til syne i den fine opphentningen av Kamerun i andre spillerunde, der Dennis Rommedahl skar inn fra kanten som i velmaktsdagene og sikret en kjærkommen seier. Men da det gjaldt, mot Japan i går kveld, ble de aldrende balltrillerne avkledd til skinnet gjennom hele kampen. Thomas Sørensen, målvokteren som har imponert for Stoke denne sesongen, gjorde flere merkelige feil, og lot flotte japanske frispark slippe forbi seg. Forover bommet Jon Dahl Tomasson på alt som rørte seg, og Poulsen og Kahlenberg rørte seg ikke nok til å bomme, engang. Jørgensen ble hevet av banen etter en halvtime. Det var et trist skue. Da den aldrende spydspiss til sist fikk sjansen fra ellevemeteren etter en billig straffesparksituasjon, plasserte han ballen løst midt i mål, og en strekk på den korte passasjen mellom krittmerket og streken hindret ham nesten i å dytte ballen over streken på returen. Japan svarte med festspill og finesser, og deres 3-1-seier var aldri truet.

Hva skjer nå? Landslagssjef Morten Olsen har sittet i ti år, og få tror han tar en tørn til. Grønkjær og Jørgensen takket sporenstreks for seg, selv om Tomasson, Sørensen og Rommedahl fortsatt vil takke ja til flere landskamper hvis de blir spurt. Danmark er ikke en like dyp krise som Italia, selv om mye må skje. Mot slutningen av Gasolins berømte rockhymne Hva’ gør vi nu, lille du? tar nasjonalikonet Kim Larsens tekstkarakter skjeen i den annen hånd og går rett til ministeren for å kreve svar og endring, med beskjed om at det hele er ved at gå fullstændig agurk”. Frankrike har valgt en lignende løsning. Det er neppe Danmarks vei frem. Regjeringen kan ikke løse krisen, og kulturminister Per Stig Møller har kun bidratt med floskler om at ballen er rund, og meldte fra Sør-Afrika forrige uke at ”her er den måske endda mere rund end den plejer”. Partiet hans har de dårligste meningsmålinger på ti år. Kort tid etter løftet de Konservative seg, og Danmark strakte seg mot gamle høyder på gressplenen. Det kommer ikke til å skje denne gangen. Danmark trenger ingen pause. Danmark trenger et generasjonsskifte – og et regjeringsskifte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*