Det nærmer seg seriestart for Tippeligaen 2007. Partoutkort er ikke kjøpt. Skjerfet er ikke vasket.
Ekte fotballsupportere står og ser fotball. Vasker ikke skjerfet. Ekte supportere fikser seg heller ikke partoutkort, men lider seg gjennom kø og kamp for billettene. Ekte supportere mener regn og drittvær er hjemmebanefordel.
Det var kvalifisering. Brann hadde slitt seg gjennom en hel sesong. Det ble nesten jumboplass. Redningen var å vinne kvalikk-kampene mot Sandefjord. Kampen mot nedrykk, nærmest på liv og død.
Sesongens første hjemmekamp skulle bli fatal. Alle tvangstanker og riutaler gikk til helvete. Brann vs Moss. Ekte lidelse fikk et navn. Rævhølet Hans Erik Ramberg pisset på Brann og Moss tok med seg 3 poeng. I kampens hete endte pølse i brød klint ut over skjerfet. Intens lukt av bodsennep var min følgesvenn gjennom århundrets vondeste sesong.
Vi hadde alle fått oss nye flotte drakter. Sånne som kan vendes og har både hjemme og bortedrakt. Et must for ekte supportere. Men fan så masse kluss det lagde for oss. Supportergjengen kom helt ut av rytme. Gjennom en hel sesong prøvde vi å finne den rette kombinasjonen. Han med tjukke hofter og briller prøvde bortedrakt på hjemmebane. Den lille tykke sleggekasteren hadde skjerf bundet fast både på venstre og høyrearm. Undertegnede hadde klusset med pølse i brød. Den lange staken med rødt hår forsøkte seg på et rituale om å ikke barbere seg på kampdagen. Dog med den dunete skjeggveksten han hadde så spilte det egentlig ingen rolle.
Sånn rotet vi gjennom en hel sesong. Klusset med ritualene. Og det var et steike kjør for å prøve å treffe «rette overtroen» igjen.
Brann vs Trønderne: 2-3. Brann vs Sogndal: 2-3. Brann vs FK Sudova (uefa): 2-3. Brann vs Hovding (cup): 2-3. Brann vs Viking: 2-3. Det ble noe pussig hellig over hele sesongen. Kapittel 2.3 Siste kapittelet i Moseboken. Og ikke en eneste kjeft av oss ekte supportere hadde et eneste snev av de kristne verdier. Humanister, ateister, rævhøler og stril. Ikke rart vi slet med å tolke skriftene gjennom sesongen.
Tilbake til begynnelsen på slutten. Vi hadde felt tårer. Vi hadde skreket «hater, hater, hater Karadas». Vi hatet Enga. Sesongen 2002 var en eneste lang tragedie. Nå skulle vi nedkjempe Keiko og hans undersåtter fra hvalfangerbyen.
Første kvalikk, på bortebane, endte i et kjedelig men akseptabelt 0-0. Nå skulle det avgjøres. På hjemmebane. Vi stakk innom Sleiren og fikset billetter. Nervene var klistret tå til fingertupp. Det var et helvete å skulle måtte se Brann lide. Det snødde. Masse. Minusgrader, kald vind. Vi hadde samlet en stor tropp. I motgang skal vi fan stå opp for Brann. Til og med en latterlig høy østlending hadde slått seg samme med oss. Og vi hadde stiftet bekjentskap med en farlig fyr fra Arna som var villig til å drepe ledelsen, treneren og spillerne til Brann om de ikke presterte.
Siden dette hadde vært århundrets verste sesong, så fikk supporterne gjennomslag for at buljong skulle serveres. Knotten fra Øygarden, tidligere visstnok en bedre fotballspiller enn Jonathan Woodgate, men hvis navn ikke skal nevnes, banket inn 1-0. Men stadionspøkelset var likevel ikke fornøyd. Skulle Brann leve videre i den øverste divisjonen så ville vi se at Sandefjord ble maltraktert.
Den løse kanonen fra Arna var klar. Foran seg hadde han lainet opp et arsenal med snøballer, eller isballer er vel mere riktig. Undertegnede hadde skvulpet buljong på skjerfet. Den herlige duften av sterk bodsennep blandet med salt buljong løsnet selv den tøffeste frost i nesen. Brann gikk opp i 2-0. Nok en gang var det et rævhøl som scoret. Karen som surmulet sammen med knotten fra Øygarden gjennom en hel sesong. Takk og pris for at klubben pelmet de vekk.
I det 90.minutt scoret Sandefjord. Det sto 2-1. Snøballene føk gjennom luften. Keeper Rønningen dret seg ut. Hånet fra hjemmesupporterne jallet. Flere minutter overtid. Brann er en halvmeter fra å rykke ned. Så blåses kampen endelig av.
Vi står rystet tilbake. Folk griner. Folk er hese. Vi har stått i minusgrader, bare i Branndrakt, stilongs og bukse. Hendene er iskalde etter å ha formet titalls med snøballer. Han latterlige høye østlendingen går rundt og rister på oss. Løfter opp. Rister. Sesongen er over. Brann lever videre i øverste. Buljongen på skjerfet har frosset drakt og skjerf sammen. Bodsennepen fremstår som et stivt utsnitt av Buskerud fylke.
Vi hadde hjemmebanefordel. Vi sto opp for Brann. Vi vasket ikke skjerfene. Eller draktene. Vi luktet vondt og så helt jevlige ut. Manesjen på sirkus Merano er mere tiltrekkende for det motsatte kjønn.
Det tok flere timer før fingrer og tær var lettet fra frost og nerver. Skjerfet ble slengt over sofakanten. Der ble det hengende i flere uker. Så en dag tok jeg affære. Sesongen 2002 skulle vaskes vekk. En gang for alle. Skjerfet som stammer fra den gang det het Brann SupporterClub fikk sin første vask. En ekte supporter måtte ordne opp.
Siden den dagen så har vi gått med hjemmedrakten vendt frem når Brann spiller kamper på hjemmebane. Vi vokter oss for stadionspøkelset. Lekepolitiet håner vi. Kjeften blir bare større og større. Vi står og ser fotball. Vi kjøper ikke partoutkort. Vi lar skjegget gro på kampdagen.
Vi er Brannkamerater. Trygt plassert på venstresiden. Og i år vinner Brann serien.