Noen ganger er film vanskelig å svelge. For eksempel når noen kaster seg hodeløst inn på en buss for å swing it like it’s 1962.
Det hører til sjeldenhetene at skribenten ser to musikaler på fire dager – det har med stor sannsynlighet aldri skjedd før. Grunnen er ikke at jeg har fordommer mot sjangeren; det er ikke fordi jeg mener musikaler er feminint skvip for husmødre og småjenter (bortsett fra Evita, selvfølgelig); det er ikke engang fordi alle i alle tiders musikaler er så forbannet lykkelige hele tiden. Det er fordi jeg ikke takler konseptet. Det er grunnleggende vanskelig for en selvlært og selverklært cineast som meg selv å akseptere premissene i filmer som ikke klarer å forholde seg til vanlige filmatiske, dialogdrevne konvensjoner. Herunder ligger ikke at jeg avskyr Pulp Fiction fordi den tramper på normal fortellerteknikk, langt ifra. Det betyr bare at jeg får en dårlig følelse av filmer hvor folk kan rive ut hjertet sitt mens de dingler i en lyktestolpe og nynner til en latinosviske i det ene øyeblikket, for så å gå tilbake til sitt rolige, normale filmatiske liv i det neste.
Likevel har jeg altså frivillig oppsøkt både Hairspray og High School Musical 2, alldeles frivillig, den siste uken. Og her sitter jeg, da, og mumler beskjemmet noe om at Musical tar seg voldsomt opp etter hvert, mens jeg tenker tilbake på alle de stedene i Hairspray hvor jeg egentlig burde banket skallen i veggen heller enn å vugge lett med til musikken.
Hairspray er navnet på John Waters ganske ypperlige film fra 1988, som senere ble til den off-Broadwaymusikalen som 2007-versjonen er basert på. Åstedet for vår historie er Baltimore anno 1962, en tilkneppet sørstatsby slik det bare måtte være i 1962. Vi følger ungommen Tracy, ei livsglad jente med høyt humør og enda høyere hår, som kjeder seg på skolen og sikler på den presentable lakksko-sjarmøren Link Larkin. Link er nemlig en av danserne på det hyperpopulære danseshowet The Corny Collins Show, hvor alle Baltimores hvite unge håp svinger seg hver ettermiddag til dristige rytmer i glorete studio. Tracy og hennes venninne Penny drømmer om å bli en del av den blendahvite eliten som får danse på TV, men når Tracy tar sjansen bli hun hevet ut av den kulturfacistiske produsenten Velma van Tussle (eminent spilt av Michelle Pfeiffer, av alle ting), hvis datter Amber er showets stjerne og Links romantiske interesse. Via ymse tilfeldigheter kommer Tracy likevel på showet via bakdøren, ved hjelp av en gjeng lykkelige men undertrykte svarte ungdommer, som opptrer på Corny Collings Negro Day-sending, den ene dagen i måneden hvor Baltimore blir presentert for rasemessig ‘likestilte’ musikkopplevelser. Veien til lykke går herfra videre i ekspressfart i en symbiose mellom Tracy Turnblads opprør mot skjønnhetsregimet og våre dansende venners oppgjør med rasemotsetningene.
Kenny Ortegas High School Musical 2 er omvendt en riktig stillestående affære, om enn ikke i fysisk form. Filmen bygger på den første filmen, hvor vi ble kjent med en bunke ungdommer med basketball- eller kjemi-kjærlighet, som ad omveier slo de onde Evans-søsknene Ryan og Sharpay i kampen om hovedrollene i skolens musikal-oppsetning. Når film nummer to tar til er våre venner nettopp ferdige med high school, og bare en lang sommerferie unna voksenlivets bekymringer om penger, kjærlighet og college-stipender. Men, som filmens aaltfor lange åpningslåt understreker: Først skal man ha litt fri. Hele gjengen busses til en snobbete ferieresidens hvor våre helter skal jobbe gjennom sommeren, uten å vite at dette bare er en felle lagt ut av den uforbedrelig onde Sharpay for å lure basketballguden Troy (spilt av Zac Efron, som også er Link i Hairspray) ut av de snille, varme hendene på kjemiprinsessen Gabriella.
Der hvor Hairspray kjapt setter tempoet opp i høygir og lar det blir der til siste slutt, bruker Musical som nevnt for lang tid på å sette seg. Det er et merkelig grep, siden rollegalleriet i sistnevnte film allerede er hugget i stein fra den første filmen, og man dermed uten problemer kunne hevet mer ved i ovnen alt fra starten. Men i stedet velger regissøren altså å dvele for lenge ved oppbyggingen, som gjør at det tar en halvtimes tid før Musical oppnår momentum. Det blottlegger også den store svakheten som finnes ved mange misikaler, og spesielt ved denne: De bærende dramatiske scenene fungerer bare som oppspillspunkter for dansenumrene, og er ofte ren tortur å kikke på. Det er mange farger, pene ungdommer og stilige detaljer å henge seg opp i, men manuset kunne tjent på å ikke bare skru opp tempoet, men også å kutte omtrent alle svinger i horisonten. I større grad enn Hairspray lever Musical kun på musikkens premisser, og da ber man også om at historien skal havne i bakgrunnen. Kenny Ortega gjør det motsatte, og ødelegger en potesielt sjarmerende bagatell på det.
Begge filmene prøver å gjøre seg littegranne viktigere enn de er. Hairsprays rasepolitiske tema blir aldri noe mer enn et kilende sidespor, men fungerer på et nivå som Troy Boltons alvorstunge bekymringer om college-fremtiden aldri får til. Det er, selvfølgelig, fordi hverdagsrasisme oppfattes som noe viktigere enn en syngende basketballgutts pengeproblemer, men også grunnet i at Hairspray inkorporerer problemstillingen i selve filmens tematikk (dog på søkt vis), der Troys grå tanker svever umotivert rundt i påvente av neste nynnbare adrenalinkick i Ortegas film. Dessuten gir rettighetskamp både mer funky musikk og bedre bilder enn dansen rundt gullkalven.
Det er og blir urettferdig å sette to så ulike prosjekter opp mot hvvrandre på den måten jeg her har gjort, men det er også mitt privilegium. High School Musical 2 er en utmerket franchise som skal underholde unger opp til 12 år, der Hairspray skal fungere som en mer ambisiøs ungdomsfilm. Og brutt ned i en slik demografi, funker begge to ypperlig. Forsøk to befester HSM2 som størst og best i sin sjanger, og gjør ikke skam på noenting, ei heller på sine skuespillere, som spretter rundt og gjør så godt de kan. Hairspray gir kjærkomne muligheter for skuespillere til å gjøre ting vi hadde glemt de kunne (som å danse og synge, slik John Travolta og James Woods gjør her) eller å gjør ting vi ikke visste de kunne (som å spille, i tilfellet Michelle Pfeiffer), og de unge kadre leverer varene til tusen. Unge Elijah Kelley er helt fremme i skoene som Seaweed, og også Nikki Bronskys Tracy og Amanda Bynes’ Penny er ypperlige. Zac Efron viser at også han kan hvis han får lov, og at han kan annet enn å se mistilpass ut, slik han gjør i enhver sammenheng i HSM-serien, selv om hans jobb der er å være superstjerne og verdensborger. Hans jobb i Hairspray er å være… superstjerne og verdensborger, og her leverer han endelig.
Undertegnede hater alle som kaller film for vitamininnsprøytninger, pusterom og den slags. Men så hatet jeg hele oppsynet av musikalens vesen også, helt til denne uken. Og da kan vel disse to kalles ‘pusterom’, så gode som noen.
Tilbakeping: Desemberkalenderen: Zanessa