Da Jørgen og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Protestbølgene.
_________________
I fjor brukte jeg litt tid på å latterliggjøre TIMES Årets Person-kåring, som den gang gikk til Facebook-gründer Mark Zuckerberg, selv om hans mest imponerende nyvinning det året var å være en lett fiksjonalisert hovedperson i en utmerket spillefilm laget av helt andre mennesker. Så ikke i år, for i år treffer TIME blink. Ikke at det egentlig var mulig å bomme, for De Som Protesterer har uten konkurranse vært det viktigste fenomenet i 2011, uansett hvordan man vrir og vender på det.
Høyresiden har aldri likt offentlig protest. Dagsavisen har hver dag en kort enquete med mennesker i nyhetsbildet, og intervjuobjektet får alltid spørsmålet om «hvilken sak de er villige til å gå i demonstrasjonstog for». Borgerlige nyhetsmakere smiler nesten alltid skjevt først. Så sier de at de ikke liker å/aldri har gått i demonstrasjonstog. For venstresiden er det annerledes: Vi gjør det hele tiden. Det er ikke alltid det hjelper. Kanskje er det tilmed noen ganger mest for at vi skal føle at vi får vist hva vi mener. Men vi gjør aldri narr av det. Ikke engang hvinende beliebers får oss til å heve øyenbrynene i misbilligelse, selv om det ikke har noe med levekår eller politikk å gjøre (…tror jeg). Derfor er protestbølgene verden over dette året så hjertevarmende.
I Egypt og Tunisia vant folket over diktaturene – i Syria, Jemen og Bahrain kjemper de fortsatt.
I Russland er folket i gatene mot korrupsjonen etter Duma-valget for noen uker siden.
I USA har tusenvis av mennesker i Occupy-bevegelsen latt makthaverne få vite at de ikke aksepterer at deres barn skal få dårligere vilkår enn de selv fikk i et av verdens mest skjevdelte land.
I Chile krever hele landets studentmasse tilgang til utdanning, og har tvunget den søkkrike president Pinera på defensiven.
I Uganda står Sexual Minorities Uganda (SMUG) fortsatt med hevet hode og kjemper for homofiles rettigheter i et klima der aktivisten David Kato i vinter ble drept på grunn av seksualiteten sin.
I Brasil og Argentina viste velgerne at kvinnelige statsledere som Christina Fernandez og Dilma Rousseff kan lede an i maktkampen om hvem som skal definere det latinamerikanske venstresiden, forsterket av gode valg.
I Norge viste hundretusener at landet står samlet om demokratiet og humaniteten.
Historiene er enda flere enn disse. Mikael Wiehe, den svenske visesangeren som har satt ord på den bunnløse sorgen vi føler etter 22. juli, har skrevet om og til alle disse menneskene i sin hymne Sång till modet. Desemberkalenderen adopterer den, og dediserer den til alle dem som tror på morgendagen.
Dette er deres år, venner.
Här är en sång till modet
till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Till alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
och ändå säger ”ja”
Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
kan göra det, hon vill
Här är en sång till alla
som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
till nåt, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
men håller på sin rätt
(Fra Sång till modet av Mikael Wiehe)
Hei Ove.
Joa, jeg var kanskje litt sterk i starten i stad.
Jeg liker å lese valgprat.no og svare på det jeg er opptatt av. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan mine meningsmotstandere tenker for å komme frem til de standpunkter de har. Og finne ut hvorfor jeg ikke mener det samme.
Ja – høyresiden i USA er nok mot Occupy Wallstreet.
Men, her hjemme tror jeg det er forståelse for mye av det de står for.
Frp lovte kamp mot LO. Det er jo en sak med mange sider. For det første er LO hovedsponsor til deres hovedmotstander og det er vel i seg grunn nok. Jeg mener, venstresiden har ikke akkurat behandlet Hagen og andre FRP sponsorer snilt. Eller Ulltveit-Moe som du tar opp.
(Et lite sidesprang : Hvordan ville demokratiet vært om ikke høyresiden hadde sine sponsorer? Ville det vært et demokrati om bare en side fikk støtte? Kanskje det er greit at det er som det er?)
Det andre er hvor rigid de står på rettighetene som er opparbeidet. Vi lever i en verden som beveger seg raskere og raskere og fleksibilitet blir stadig mer viktig. Man kan godt ta inn penger i gode tider, men når fremtiden er mer usikker så bør man kanskje slippe litt opp for å møte usikre tider. Jens sa i dag at det ikke er et spørsmål om krisen kommer til å ramme Norge. Det er et spørsmål om hvordan. Og da bør vi kanskje tenke litt på hvilke grep man kan ta for å møte det. Ikke stå stivt mot stormen, men kanskje heller prøve å bevege seg med den. Så kan man rette seg opp igjen når stormen er over.
For noen år siden ble det gjort endinger i pensjonsordningene. Og det er varslet nye endringer om kun få år. Nå kommer dette fra regjeringen, men om det kom fra FRP er jeg sikker på at man ville hylt at dette er angrep på folks rettigheter og typisk høyreside.
Når det gjelder sosial uro så må du også se den andre siden. Det var stor sosial uro i Hellas når det gikk opp for dem at de brukte for mye penger og måtte kutte i sosiale tjenester og offentlig ansatte. Det tror jeg vi er enige om var en negativ uro. Grepene var nødvendige og de som demonstrerte forstod ikke konsekvensen av å fortsette som før.
Enig?
Takker for at du viste interesse for å svare og ønsker deg en god Jul.
Haakon
«Det var da fælt til tull som kommer her, da!»
Jeg sender den erbødigst i retur til deg. Jeg er glad for at du leser Skrivekollektivet, og for at du finner noe å irritere deg over nesten hver eneste dag. Men du viser ofte en forunderlig evne til å lese alt jeg (vi) skriver i verste mening. Jeg sier ingenting om at høyrefløyen ikke liker opprøret vestafrikanske land eller Russland eller nasjonens samling etter 22. juli (selv om enkeltpersoner på høyresiden har sagt ting jeg ikke mener de ikke burde sagt i ettertid). Når det gjelder høyrefløyens motstand mot demonstrasjonstog og den slags, er det en SUBJEKTIV kommentar, som kun delvis er ment å tas alvorlig. Men mange på høyresiden ser på demonstrasjoner som unødvendige og latterlige (hvis du ser etter, ser du at jeg åpner for det perspektivet jeg også). Jens Ulltveit-Moe, den velkjente borgerlige bidragsyteren, sa det sånn i DNs nyttårsintervju i fjor: «Sosial uro er svært skremmende. Det blir forferdelig masse støy.»
Han har rett i at sosial uro ikke er bra (hvis det er det han mener med «skremmende». Støyen? Det er folka som sier at de ikke vil ha det sånn: demonstrantene. Det finnes talløse andre, jeg minner bare om FrPs (og Venstres) mangeårige kamp mot kollektive avtaler for arbeidstakere. Å føre «krig mot LO», slik FrP lovet i fjor (Klassekampen, 15. desember 2010), er ikke oppskriften på mindre sosial uro.
Når det gjelder din påstand om at høyresiden ikke tar avstand fra Occupy Wall Street, bør du se republikanske presidentkandidatdebatter. Hvis du klarer å se dem uten å høre noen si noe om at de er «uamerikanske», «undergraver Amerika» eller burde «klippe seg og komme seg i arbeid», byr jeg en øl.
Og la blitzerne ligge, da. Seriøst.
God jul, Haakon. Velkommen tilbake til nye vranglesninger i 2012.
Stein Ove.
Høyresiden har aldri likt offentlig protest?
Det var da fælt til tull som kommer her, da!
Ja – høyresiden liker ikke steinkastende Blitzere som forstyrrer lov og orden og driver hærverk.
Men, støtten til demonstrantene i den Arabiske våren…. kan du vise til hvor høyresiden ikke liker det?
Eller hvor høyresiden er mot demonstrantene som demonstrerer for demokrati i Russland?
Eller hvor høyresiden tar avstand fra WallStreet bevegelsen?
Eller hvordan høyresiden ikke likte at Norge samlet seg etter 22/7?
(Minner om at Høyreordfører Stang var usedvanlig aktiv i denne tiden).
Gleder meg til svar fra deg.