Desemberkalenderen: «Hell no, you can’t»

I desemberkalenderen vil Skrivekollektivet løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år. I dag: The Party of No.

Når det skal vises til tea party-bevegelsens viktigste lederskikkelser, er det vanlig å henvise til Sarah Palin, eller til nød kongressmann Ron Paul (R-TX), men i Desemberkalenderen synes vi det er på tide å slå et slag for John Boehner, mannen som blir president i Representantenes Hus fra januar 2011. Vel hadde den populistiske økonomikommentatoren Rick Santinelli truffet en nerve med sitt aggressive angrep på «taperne» som bukket under for boligkrakket i et vidt sirkulert innslag fra tidlig i 2009, og både eks-guvernører og aktive guvernører, som Palin og Louisianas Bobby Jindal, hadde med begge hender grepet merkelappen som the Party of No. Men, som MSNBC-programlederen Lawrence O’Donnell poengterer i dette klippet; det var Boehner som ga tea party-bevegelsen akkurat det de ville ha i dens aller mørkeste stund, når Obamas endelig ble vedtatt. Det er massevis å si om Boehners nå klassiske Hell no, you can’t!-tale – min egen umiddelbare reaksjon var «Han skriker en del. Det er litt pinlig.» – men midt i all den substansielle kritikken den ble møtt med, kom det også noen tilsvar som ikke ville tas like alvorlig.

Jeg er sikker på at Boehner forsto da han grep order i Huset denne dagen i mars, at han skulle ytre ord for historiebøkene. Men at de også skulle bli ord for popkulturhistoriebøkene, var vanskelig å forestille seg. Ikke desto mindre ble Boehner gjort ære på med en ironisk mashup-video, hvor will.i.am og vennenes klassiske Yes we can-video fra 2008 ble kryssklippet med med Boehners desperate, negative mantra. Dessuten fikk begge sider sitt: Demokrater fikk en kul video som bekreftet alle deres fordommer mot aggressive og emosjonelt overspente republikanere, og motparten fikk enda mer oppmerksomhet om det stolte Party of No-kampropet enn de kunne drømme om.

Våren 2009 hadde Autotune the news blitt et fenomen på YouTube, og Boehners harang trykket på noen av de samme knappene. Forskjellen var bare at Boehners opptreden skled så langt over i parodien at den simpelthen ikke trengte å vrenges på for at den skulle bli morsom. Du behøvde ikke ta stilling til den lille fliken av substans det var i talen, eller kjenne noen kontekst, for å forstå at dette var et brudd med hvordan tonen vanligvis er i Representantenes Hus. Å se folk implodere, selv for noe de tror på, har en pirrende kombinasjon av humor og tragedie over seg.

Du er samtidig unnskyldt hvis du føler at John Boehner har fortsatt å bære verdens synder på sine skuldre, selv om mislyktes i å stoppe helsereformen. Kort fortalt: John Boehner gråter. Ofte og mye. Som Rachel Maddow har understreket, er det ingenting galt i å vise følelser. Problemet oppstår når ditt raseri stenger for en saklig debatt, eller når tårene gråtes over en utvikling som du selv har vært med på å framskynde. Det er noe å tenke på John Boehner, som for min del gjerne må fortsette å tørke tårer. Men neste gang han svelger klumpen i halsen, prøv å legge merke til hva som rører ham så voldsomt. Ikke sjelden er det hans egne retoriske plattheter. Da blir det, nok en gang, «litt pinlig».