Desemberkalenderen: Vi gillar olika

Skrivekollektivet vil hver dag denne måneden løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder og organisasjoner som har gjort 2010 til et godt år. I dag: Aftonbladets holdningskampanje Vi gillar olika.

Søndag 19. september skrev den svenske avisa Aftonbladets redaktør Jan Helin en kommentar som i løpet av ganske få uker skulle utvikle seg til en lavterskel-mobilisering av hele det anstendige Sverige; alle dem som, i et svar på det fremmedfiendtlige Sverigedemokraternas innvalg i riksdagen, igjen kastet av seg redselen for å bli kalt politisk korrekte, og ropte: Vi gillar olika! I et Sverige bitt av den danske viljen til å erklære enhver som ser positive konsekvenser av innvandring og kulturelt mangfold som en bløthjertet kulturrelativist, gikk Aftonbladet faktisk et steg lenger enn bare å kritisere SDs politiske svenskhetsprosjekt. Avisa våget til og med å innrømme at innvandring og mangfold er både bra og nødvendig for Sverige.

Med det avisa, en progressiv kultur- og debattavis som ofte undervurderes for sin glorete tabloidestetikk, en vilje til faktisk å drive en politisk agenda. Det var i seg selv velkomment, selv budskapet – at SDs prosjekt er unasjonalt og usmakelig – nok er noe svært mange kunne tilslutte seg uten at det kostet dem noe mer enn et tastetrykk. Politiske aviser er ikke et problem – selv ikke partipolitiske. Problemet er aviser som ikke tar stilling når noe viktig står på spill; som skjuler seg bak nøytraliteten og balansen og allmenne nyhetskriterier når situasjonen krever stillingstagen. Aftonbladet viste seg oppgaven voksen, selv om det sikkert irriterte view from nowhere-journalistikkens yppersteprester.

Og de fikk Sverige med seg. I skrivende stund støtter 528 000 mennesker kampanjen på Aftonbladets nettsider, og Facebook-gruppa har 359 000 medlemmer. Føl deg fri til å lene deg kynisk tilbake å si at folkebevegelser hvor deltagerterskelen er så lav ikke betyr noe, men husk på alle de samtaler, debattinnlegg, bloggposter og demonstrasjoner kampanjen har avstedkommet, og bildet blir et annet.

Om du vil, kan du selvsagt også le litt overbærende over alle kjendisene som velvillig sprang til kameralinsen for å uttrykke sin lojalitet til antirasisme, mangfold og en inkluderende svenskhet. Men du misser poenget igjen. Jovisst er de forbilder, men når de inngår i et så stort hele blir også Henning Mankell, Henrik Schyffert og Benny Andersson først og fremst vanlige individer; de legger igjen sin kjendisstatus ved døren, og blir en del av noe en folkebevegelse står sammen om. Det er en befriende og romantisk tanke både for dem og for oss.

Kanskje sa komikeren Henrik Schyffert det best i en kronikk for Aftonbladet:

Om det nu är så att Sverigedemokraterna inte vill ha invandrare, konstig kultur eller något som sticker ut så borde det betyda att det de vill ha är motsatsen. Alltså svenska, traditionsbundna, vita, medelålders män med 2,0 barn och blonda fruar. De vill alltså ha mig. Ett land till brädden fyllt av folk som mig. Kan ni tänka er något värre?

Og apropos Henrik Schyffert vil vi benytte anledningen til å gi en beslektet anbefaling. Den befriende undertonen av alvor i komikerens spissformulering var nemlig også gjenkjennelig i hans standup-forestilling The 90’s – ett försvarstal, fra 2009. Her forteller Schyffert en i utgangspunktet ikke spesielt original dannelseshistorie om hvordan han midt i livet til slutt gikk lei av 1990-tallets upersonlige ironi-jag, og lærte seg å omfavne inderligheten. Det ble en overraskende rørende, og meget morsom forestilling, som dessuten vil gi deg lyst til å se Lukas Moodyssons uovertrufne ungdomsfilm Fucking Åmål (1998) om igjen. Det er i seg selv et ikke ubetydelig bidrag til mer humanisme og medmenneskelig varme. Servêr gjerne med utdrag fra Roy Anderssons fremragende essay Vår tids redsel for alvor (Spartacus, 2003).

The 90’s-ett försvarstal finnes på YouTube (del 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11)