«I don’t know what day it is, I can’t recall the season I don’t remember how we got this far» (All the Right Reasons, The Jayhawks)
En helt essensiell del av dansk kulturhistorie er ved å forsvinne, dynget ned av glass-splinter og brostein som har forlatt sitt vanlige virke som veiunderlag for spaserende mennesker, for heller å innta posisjonen som kastevåpen mot politiet.
I 2004-2005 var jeg i den heldige situasjon å leve og bo i København, som stadig er en forbløffende flott storby av europeisk merke. I løpet av min altfor korte studietilværelse skrev jeg blant annet såkalte København-brev for Skrivekollektivet, en slags korrespondentbrev om politikk og kultur. Flere ganger tøsja jeg borti noen av de mest ømfindtlige temaene i kulturkampens Danmark, så som framtida for fristaden Christiania, som for nitusende gang blei og blir angrepet av moralens voktere og ordenspolitiet på politisk side i København, med det formål å ta vekk noe av det som gjør København til nettopp en internasjonal storby, på tross av sin beskjedne størrelse. Litt under min radar den gangen foregikk det samme konservative korstog mot en annen av moralkongenes skampletter på byen, Ungdomshuset på Jagtvej. Som alle mennesker ganske plutselig veit, er den kampen denne uka, godt hjulpet av politiet, vunnet av dem som vil renske byen for annerledes tenkende, med borgerkrig og gatekamper som forutsigelig resultat.
I min korte tid som københavner var Ungeren bare noe jeg hadde hørt om, og nokså stille sympatiserte med, aldri noe jeg besøkte. For det første sjølsagt fordi Jagtvej ligger på Nørrebro, som er en ganske annen del av byen enn min lykkelige lille middelklasseenklave på Islands Brygge. Nørrebro var et helt annet sted; det var kjernen i Det Hele. Ikke på grunn av Ungeren, nødvendigvis, men fordi det var i denne gamle arbeiderklassebydelen hvor Danmarks nye problemer kunne sees på nært hold. Symbolene på Det Som Hadde Gått Galt Under Nyrup, det vil si sosial uro og en høy andel innvandrere, var det eneste jeg hørte om Nørrebro, hvor mye jeg enn prøvde å grave meg fram eller tilbake i bydelens historie.
Men så var det Ungdomshuset, da. For når en søker å manøvrere seg forbi Anders Foghs propaganda om innvandrerproblemet (Danmark trænger en pause, som det het i valgkampmateriellet i 2001) som skal ha herja Nørebro så lenge, og skapt frykt, ghettoer og det som ellers ligner, dukker Ungeren opp som det nær eneste andre som har satt sitt preg på bydelen. Og ikke positivt det heller, sett med borgerlige øyne. Berlingske Tidende, regjeringas trofaste håndlanger, gir uttrykk for holdninga til Ungeren på herlig fortellende vis på lederplass fredag: «Nu er huset på Jagtvej ryddet. Det er godt for retsbevidstheden», jubler Berlingeren. Enda en ryddesjau på veien mot en alldeles strigla by er gjennomført. Men for tusenvis av ungdommer som ikke passer inn i Foghs klamme og trange nye Danmark, er det ikke en gledens dag, og de gir faktisk jevnt faen i om «retsbevidstheden» er gjenopprettet. For meg og for andre handler ikke denne saken om at unge mennesker besetter hus ulovlig, like lite som Christiania slett ikke handler om det. Det handler om å sørge for at det er plass til alle. Om at Alle skal med, som de svenske sosialdemokrater sier. Ikke om at alle skal ut.
Noen lykkelig løsning er ikke i sikte. Gatekampene vil fortsette, drevet av et mediehysteri som får det til å framstå som om dommedag er nær. Og de unge gjør definitivt seg sjøl en bjørnetjeneste ved å insistere på kun å snakke brosteinens språk. Ingen kvalifisert løsning kan komme ut av dette. Det er trist og det er ubehagelig. Men når tåregassen omsider har lagt seg over Nørrebro, finnes det bare en ting å gjøre, og det er å rydde opp. Dessverre blir helt sikkert de unge ryddet vekk også. Og det gamle Ungdomshuset på Jagtvej blir revet ned, simpelthen fordi det er et pinlig bilde på politisk svikt. Den svikten som førte til at bygget på Jagvej blei solgt til en sekt tilbake i 2000, som la grunnlaget for ekspedisjonen av Ungeren, på tross av alle de fine orda som lovet det motsatte.
Det skal ikke være nødvendig å påpeke at å gripe til vold og ildpåsettelse ikke er akseptabelt. Men det ville bety at jeg samtidig må dele den fortolkning av hva som er «akseptabelt» som dagens kvasi-kultur-fascister i Danmark, ledet av Anders Fogh og Søren Krarup, står fast på. Og jeg beklager, men det kan jeg bare ikke. Ingen har sagt smartere ting om tilstanden og tankegangen i Over-Danmark enn Informations Klaus Lynggaard, som har sagt om partiet Venstre (og derigjennom hele den øredøvende konsensus) at det er «fremmedfjendsk, autoritært, fascistoidt, inhumant og grimt som bare pokker».
‘Nuff said.