EU-parlamentet sliter med ryktet

Morten Messerschmidt vil inn i Europaparlamentet for å være ’mest mulig irriterende’. Du skulle kunne gå fint.

Danmark har, i motsetning til Norge, muligheten til å påvirke EUs indre anliggender, blant annet gjennom å sende representanter til Europaparlamentet, organet som folk sikkert ikke har fått med seg at nå for tiden faktisk er i ferd med å få reell innflytelse og medbestemmelse over EUs politiske linje. Dermed sender partiene sine bes…unnskyld, tilgjengelige kjente fjes på valg i forbindelse med parlamentsvalget, som skal stå i Danmark i juni 2009. Ofte har det vist seg å være en vrien sport å få folket til å engasjere seg i valget, og dermed har kjendisfaktor gjerne vært en større del av oppstillingsberettigelsen ved dette valget enn ved valg til Folketinget (når Ny Alliance prøvde å sette glamour og kjendisstatus på bordet ved siste folketingsvalg, endte det som kjent med et virrvarr av absurde politiske forslag fra alskens ikke-politikere, med det resultat at NAs valgkamp gikk rett til bunns). EU-parlamentet fyller oftere enn godt er posisjonen som siste hvilehjem for politikere med lang statsmannserfaring (tenk på tidligere statsministre Schlüter og Nyrup), eventuelt som en barnevakttjeneste for brysomme brushoder som man gjerne vil plassere utenfor landegrensene (tenk Mogens Camre, den løse kanonens bestefar, som i dag representerer DF i parlamentet, eller samme Nyrup). Kun ytterst få har maktet å bruke tiden på EU-grunn til å kickstarte eller gjenopplive karrieren, her med Socialdemokraternes leder Helle Thorning-Schmidt og nåværende undervisningsminister Bertel Haarder (V) som notable unntak.

Problemet er ofte at partienes fremste folk helst sitter bekvemt i Folketinget der hjemme, og ikke ser for seg å bytte ut tilværelsen på Christiansborg med å knytte Danmark nærmere opp til Europa. Det er få som kan navnet på danske EU-politikere, og enda færre som bryr seg om hva de gjør. Derfor er det mye å vinne på å lete frem kjente fjes som kan bli en historie i egenskap av seg selv, og som på den måten kan bidra til å gjøre valget mer interessant for den vanlige mann og kvinne.

Den paniske jakten er i gang. Hos Socialdemokraterne skal man finne en erstatter for den hyperpopulære Poul Nyrup Rasmussen, og har valgt å gi opprykk til den vesentlig mindre kjente Dan Jørgensen. Jørgensen, som har bakgrunn fra ungdomsforbundet DSU, har ikke noe statsmannskort å spille, utover at han har nær kjennskap til dagens partileder og har stått på samme liste som den forrige statsministeren, og han er nesten helt usynlig for velgerne. Heldigvis for S ser det ut til at den nye toppkandidatens larmende ukjenthet ikke nødvendigvis vil bli så massivt overstrålet som det de andre partienes kandidater ble i kjølvannet av Nyrup etter forrige valg.

Da var det først og fremst regjeringsstorebror Venstre som led, og det har man ikke tenkt å gjøre igjen. Derfor, og forhåpentligvis bare derfor, har kommisjonen som skal finne kandidater trukket Jens Rohdes navn opp av hatten. Her snakker vi et kjent, men kontroversielt navn: Rohde var i sin tid politisk ordfører for Venstre, men havnet i klammeri med partiledelsen fordi han nektet å oppgi sine næringsinteresser til Folketingets forretningsutvalg. Deretter ble han forrært jobben som kanalsjef i nystartede TV2 Radio, men ble avskjedighet etter et år på fordi han brukte posisjonen til å blande seg inn i valgkampen høsten 2007.

Det synes åpenbart at partiet likevel ønsker å rehabilitere den fortsatt unge politikeren, men det er langt fra populært i alle leire: Partiets grand old man, tidligere utenriksminister Uffe Ellemann Jensen, har sagt at oppstillingen av Rohde ville være ’pinlig’, og har langet ut mot det han oppfatter som en nedvurdering av EU-arbeidet i sitt parti. Rohde kontret med å tilby Ellemann selv topplassen, men nestoren dukket unna. Resultatet blir trolig at Rohde besvarer kritikken ved å legge tvilen til side og stille opp, for ikke å la Uffe stå som vinneren. Dermed velger Venstre en junior til å fylle plassen, når den eneste med tilnærmet Nyrup-appell takket nei.

Til sist meldte Dansk Folkeparti i dag det unge folketingsmedlemmet Morten Messerschmidt som sin kandidat. Messerschmidt har alt man bør forvente av en kandidat: Han er EU-kyndig, relativt godt kjent, er ung og karismatisk, og har i tillegg en historie for å lage trøbbel for partiledelsen som gjør ham enda bedre skikket til å sendes vekk. Mannen selv kom i trøbbel i fjor, da han ble fersket av tabloiden BT i å synge nazistiske hyllester på svært offentlig sted i Tivoli, og måtte etter noe tid trekke seg fra sine verv i partiet. Han er tilbake på sporet med dagens tillitserklæring fra Pia Kjærsgaard, men står kanskje som selve bildet på det tveeggede sverdet som partienes nominasjonsprosess er:

For så lenge de store partiene ikke klarer å vaske vekk inntrykket av EU-parlamentet som straffanstalt for tredjevalg og umuliuser, blir veien til troverdighet og håndfast velgeroppbakning og relevans bare lenger og lenger.