Det er nesten litt sårt at jeg aldri fikk erklært Texas-guvernør Rick Perry den mest inkompetente presidentkandidaten siden Tennessee-senator Fred Thompson i 2008. De hadde jo ellers så mye til felles: Den overvurderte sørstatsappellen som kommentariatet alltid insisterer på at er en vinneroppskrift; status som frelser i et lite imponerende kandidatfelt; og ikke minst, evnen til å vise seg fullstendig ute av stand til å oppfylle forventningene. Jeg skammer meg fortsatt, fire år etterpå, over at jeg kjøpte teorien om at Thompson faktisk ville bli en vesentlig faktor i 2008-racet (jeg kalte ham tilmed en “potensiell frelser”). Min forhistorie med Perry er ellers ikke særlig mer ærerik. Det er ikke mer enn noen måneder siden jeg ba republikanerne slå seg til ro med at nominasjonen kom til å gå til enten Perry eller tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney. Ikke mitt stolteste øyeblikk, sett i ettertid.
For nå er Perrys presidentkandidatur altså historie. Han innrømmet, korrekt nok, at det ikke fantes noen farbar vei til nominasjonen etter at han underpresterte grovt i Iowa og nærmest trakk seg ut av nominasjonsvalget i New Hampshire. Det setter punktum for en kampanje som har vært plaget av fotfeil fra første øyeblikk, selv om det tok en liten stund før velgerne forsto hvilken elendig kandidat de hadde med å gjøre. Han kom skjevt ut fra start, da han for alle praktiske formål truet sentralbanksjef Ben Bernanke med bank, før en serie uheldige TV-debatter bekreftet inntrykket av av en kandidat som ikke var klar for beste sendetid. Et par av feilgrepene skyldes ganske enkelt at det som er gangbar politisk mynt i Texas er totalt uakseptabelt i resten av landet – som å gi barn av illegale innvandrere skolegang, og deretter kalle alle som er uenige “hjerteløse”, men det var også andre mer alvorlige feil. Å kalle folketrygdsystemet “a montrous lie” var et slag i ansiktet på alle som er en del av systemet i dag, eller som håper å bli det en dag, og hvis ikke det var nok til å diskvalifisere ham, har vi alltid de det legendariske “oops”-øyeblikket.
Det som gjorde det så overraskende når Perry etter en tenkepause lovet å fortsette fra Iowa til South Carolina, var at det hadde virket som om han egentlig aldri hadde hjertet sitt i kampanjen. Det er iallfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest John F. Harris og Evan Thomas’ Politico-ebok The Right Fights Back. I motsetning til kandidater som Mitt Romney – som i praksis hadde foreberedt omkampen i fire år – eller Newt Gingrich, måtte Perry faktisk overbevises om at han burde gripe sjansen. Han hadde en god jobb som Texas-guvernør på ellevte år og var dessuten utpekt til leder for Republican Governors Association. I korthet var Perry ikke den typen som så en president i speilet hver morgen. I ettertid er det lett å si at han burde fulgt samme plan som Mississippi-guvernør Haley Barbour, Indiana-guvernør Mitch Daniels, Wisconsin-kongressmann Paul Ryan, New Jersey-guvernør Chris Christie, og takket ydykt for tilliten samtidig som han understreket at han trivdes i sin nåværende jobb. Men som de fleste politikere var Perry mottagelig for smiger, og særlig den slags smiger som tilsier at et samlet partiestabslihment ganske enkelt lengter etter at du skal kaste deg inn i nominasjonskampen. Perry klarte ikke å stå imot. Det burde han nok gjort, for sitt eget ettermæles skyld.
Nå er Perry istedet redusert til han som vil ha Newt Gingrich som president. Om Perry kan levere noen stemmer til Gingrich er mer enn tvilsomt, men det ikke at Perrys exit er uten betydning. Jo færre høyrefløyskandidater det er å velge mellom når South Carolina velger sin kandidat imorgen, jo større er sjansen for at høyresida kan nekte Mitt Romney den seieren som ganske sikkert lukker og slukker for nominasjonsstriden der og da. Og Gingrich ligger faktisk slående godt an i følge de seneste meningsmålingene. Det gjenstår å se om de siste avsløringene om mannens sleazy ekteskapeligheter gir negativt utslag, men om vi skal dømme etter responsen på hans selvhøytidelige motsvar under torsdagens TV-debatt, har han trolig lite å frykte. Slik sett er det også interessant å merke seg at velgerne ser ut til å ha foretatt det valget blant høyrefløysvelgerne som de høye og mektige ser var ute av stand til å foreta når de møttes til toppmøte i helga. De som insistendig ba Rick Perrry og Newt Gingrich tre til side for å gi fri lende til Rick Santorum, må føles seg litt ydmyket i dag. Og ja, jeg var en av dem. Jeg sa om Gingrich at han “mer eller mindre er eliminert som motkandidater [til Mitt Romney]” i Iowa.