Forventningene til andre runde redder Lars Løkke – foreløpig

Av | 7. april 2009

Danmarks ferske statsminister, Lars Løkke Rasmussen (V), offentliggjorde idag det alle (også Venstres utenrikspolitiske talsperson Søren Pind) synes enige om å betrakte som kun den første etappen i en større utskiftning i regjeringskollegiet. Som forventet ble den mektige men ofte oversette Claus Hjort Fredriksen gjort til Løkkes etterfølger i Finansdepartementet, mens Fredriksen selv erstattes av Venstres parlamentariske leder Inger Støjberg som sysselsettings- og likestillingsminister. Til slutt kommer det liberale håpet Karen Ellemann, partiets integreringspolitiske talskvinne og datter av tidligere utenriksminister og V-leder Uffe Ellemann-Jensen, inn i regjeringen som innenriks- og sosialminister, ansvarsområder som tidligere hørte til Karen Jespersen nå demonterte velferdsdepartement. Den største overraskelsen er kanskje at partiets finanspolitiske talsperson i Folketinget, den unge Peter Christensen, stadig blir å finne på Christiansborg, men nå som Støjbergs avløser som leder for folketingsgruppa. Det er også verdt å merke seg at det foreløpig ikke har blitt opprykk i regjeringen på skatteminister Kristian Jensen, som allerede er uoffisielt kronet som ny nestleder etter Lars Løkke, og at den meget omstridte Birte Rønn Hornbech inntil videre blir sittende som integreringsminister. Når det er avklart, her er tre tidlige punkter om rokaden:

1) Dette er bare begynnelsen. Selv om selve nyhetens interesse knyttet til statsministerskiftet nok kan gi Løkke noen ukers arbeidsro, er det liten tvil om at det skal mer til for å sette sitt helt egne stempel på regjeringen (pr. Politikens Peter Mogensen). På grunn av den lange opposisjonsperioden på nittitallet var det få av Anders Foghs statsråder som hadde ministererfaring fra tidligere, men den friske pusten fra dengang er nå borte for lenge siden. Generasjonsskiftet på Statsministerens Kontor må ganske snart også speiles i resten av regjeringen. Men dette handler ikke først og fremst om at det i seg selv er bedre med en ung enn en gammel regjering (det er slett ikke sikkert), eller at regjeringserfaring plutselig skal være en diskvalifiserende faktor. Nei, det handler om at ikke alle av dem som har bekledd sine poster helt siden systemskiftet lenger virker like sultne og nytenkende som de engang var. Regjeringsslitasjen er ikke bare noe som forekommer innad i et parti, eller mellom partiet og velgerne. Det kan også gjelde innenfor et kollegium. I neste omgang er det heller ikke gitt at De Konservatives ministre er fredet, selv om de gjennomgikk en rokade ganske nylig, da Lene Espersen overtok som økonomiminister og visestatsminister etter Bendt Bendtsen, og samtidig trakk med seg kulturminister Carina Christensen og justisminister Brian Mikkelsen i runddansen.

2) Lojalitet lønner seg. Anders Foghs Venstre har vært et meget disiplinert og strømlinjeformet parti, og det er foreløpig lite som tyder på at det blir annerledes under Løkke. Gjennom en nesten tjue år lang karriere som partisekretær, opposisjonsstrategi, rådgiver og regjeringsmedlem har finansminister Claus Hjort vist en uoppslitelig lojalitet til både partiet og partiledelsen, og det er denne tryggheten han nå skal bringe inn i Løkkes innerste krets. I motsetning til Støjberg og Ellemann, som begge er valgt blant annet fordi de kan signalisere en vei videre fra Fogh-æraen, blir forfremmelsen av Hjort først og fremst oppfattet som et forsøk på å overbevise dem som ennå mentalt oppfatter Fogh som Venstres Store Far, om at de ikke har noe å frykte fra kretsen rundt Løkke.

Når det er sagt, så er det på et vis den samme dynamikken som ligger bak utnevnelsen av Støjberg, selv om akkurat i dette tilfellet i hovedsak er rettet mot Venstres folketingsgruppe: Er du så klippefast i din lojalitet som Inger Støjberg, så bærer det til slutt inn i regjeringen. Med et mulig unntak for Lars Løkke selv, som hele tiden har måttet vurdere om han har rykket nærmere SMK, har Støjberg trolig hatt den mest mentalt utmattende jobben i Venstre det siste halvåret. Hun har sett partiets oppslutning stupe til bare litt over tjue prosent i en dyp krise, en velgersvikt som blant annet har skyldtes at hun lojalt har fulgt opp ordren om å hevde at Anders Fogh ingen planer hadde om å søke seg mot en internasjonal topp-post. Av ren, skjær politisk-taktisk lojalitet insisterte hun, som talsperson for folketingsgruppa, på at problemstillingen var uaktuell. Denne linja var helt avgjørende for at Fogh kunne drive sin kampanje uten å sette alt over styr der hjemme.

3) Krisetider ikke tiden for utøylet liberalisme. De rene og ranke liberalister i folketingsgruppa og ungdomsorganisasjonen Venstres Ungdom anså umiddelbart statsministerskiftet som en anledning til å gjenåpne den ideologiske kampen mot den sosialdemokratiske velferdsstaten. Men uansett hvor mye Karen Ellemann måtte være sin fars datter, og Claus Hjort for bare et knapt halvår siden hevdet at det viktigste middelet for å sikre fortsatt vekst i Danmark var å gjøre det enda vanskeligere for arbeidsledige, så vet Lars Løkke utmerket godt at -særlig nå – går den eneste teoretiske veien mot fornyet tillit gjennom midten. Forsvaret av velferdsstaten er like mye et sikkerhetsnett for Løkke som for Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt. De to påtroppende kvinnene nuller hverandre uansett antakelig ut, med Ellemann som den ofte litt uregjerlige ideologen, og Støjberg som hennes bevisste, men ryggmargspragmatiske motsetning. Det er personene som skifter, ikke politikken.

***

Men i dette siste punktet ligger også noen av den store utfordringen for Løkke. Hans prosjekt kan ikke tegnes i kontrast til arven fra Anders Fogh (fordi Løkke i så tilfelle var en lojal medskyldig), og ikke i kontrast til den stadig mer upopulære blokkpolitikken med Dansk Folkeparti, og særlig ikke i en situasjon hvor regjeringen virker for idefattig og handlingslammet til å markere et slikt brudd uansett. Da gjenstår kunne symbolske gester, som utskiftninger, flytting av ansvar og retoriske grep. Denne rokaden er bare vellykket i et slikt perspektiv, og først og fremst i forventningen om at noe større uansett er på vei.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*