Vinteren 2008 startet Skrivekollektivets skribenter Stein Ove Lien og Tore Eikeland spøkefullt arbeidet med en fiktiv reiseroman fra Latin-Amerika. Det bunnet i begge skribenters dype kjærlighet og fascinasjon for forskjellige sider ved området, være seg politiske eller kulturelle. Gjennom flere måneder jobbet begge kollektivt med å hamre sammen en fortelling om sosialismens fyrtårn i det 21. århundre, i etterdønningene av Chavez, Lula og Michelle Bachelet. I sommer vil Skrivekollektivet bringe flere utdrag fra dette arbeidet.
Teksten er fylt med kunstneriske friheter (så som tidligere arbeidserfaring som journalister ved NRK og Dagsavisen, hvilket dessverre enda ikke medfører riktighet), og hele teksten er skrevet i kompaniskap over epost og det nye kommunikasjonsverktøyet MSN. Eikelands passasjer er markert i kursiv, mens Liens bidrag står uten kursivering. Dette er gjort for at leseren enklere skal kunne følge de svært subjektive fortellerstemmene. God fornøyelse!
Desember 2009 gjenopptok skribentene arbeidet. Her er resultatet.
Det var lenge siden sist, nå. Han hadde grodd voldsomt til, tenkte jeg, mens jeg vekslet mellom å gomle fyrstekake, speile meg i kaffekoppen og granske den unge mannen foran meg. Jeg tente enda en sigarett, og prøvde å tenke. Det må ha vært ett år, kanskje til og med to, siden jeg så Eikeland sist. Det var ingen såre følelser, i hvert fall ikke på min kant, i etterkant av det som skjedde i Santiago. Hva han mente, visste jeg ikke. Likevel var det ikke til å stikke under den høye barkrakken at alt ikke var det samme som den gangen vi, fulle av ungdommelig arroganse og med brann i hjertene, la kursen gjennom Latin-Amerika på jakt etter sosialismens nye fyrtårn, på seinvinteren 2007. Pokker. Nå ble jeg sentimental og litt for gammel i hodet, allerede, og han hadde ikke åpnet munnen en gang. En dårlig start.
Hvor om allting var hadde vi altså knapt snakket sammen etter at vi avbrøt prosjektet den gangen. Jeg visste at han hadde klart seg greit, for så vidt; på tross av sin unge alder hadde jeg allerede sett navnet hans på byline i flere anstendige aviser her til lands – og petitspalten på baksiden i Klassekampen var hans tour de force tre ganger i måneden. Det overrasket meg ikke, selv om jeg lenge hadde trodd at han skulle legge pennen på hyllen og satse på politikken i stedet. Men change we can believe in? Helvete heller. Han var for smart for det tullet. Selvfølgelig måtte han fortsette å skrive.
Det var faktisk en fyr på jobben min som fikk meg til å tenke på Eikeland igjen. En kjernekar, forresten, smart som en Tarantino-film. Bergen var varm som et uvær, og det ulmet igjen i Amerikas bakgård. Honduras’ demokratiske valgte regjering var avsatt av militæret og kuppmakere, og alle som har sett det før kunne kjenne stanken av historien som gjentok seg. Min jobb-kamerat, som står pent plassert ute på venstrefløyen, banket neven i bordet og sa ting som ikke lar seg gjenfortelle uten å skubbe seg på nypuritanske språkvaskere. Han så på meg, og mumlet anklagende at det ikke så ut som at jeg brydde meg noe særlig.
– Har du sloknet helt, mann? Skulle ikke du finne sosialismen, liksom? Dette holder ikke.
Han hadde rett. Det holdt ikke. Det tok ikke mange minuttene før det tikket inn en beskjed på min unge svirebrors fancy, finskproduserte mobiltelefon. Jeg ante ikke hvor han var, eller hva han gjorde. Det fikk så være. Det stikke annet enn Det holder ikke. Se nyhetene. Vi må tilbake, kamerat. Så ble det stille en god stund.
***
Ølet var billig og stemningen stigende. Jeg merket meg umiddelbart at frekvensen på glassene var betydelig høyere enn sist vi var sammen, noe som falt naturlig for oss begge. Ingen av oss hadde antatt noen spesielt misjonsvennlig livsstil siden sist, og det tror jeg begge registrerte med glede. Og apropos ”siden sist”. Mye hadde skjedd.
Lien forteller om spennende tider i Bergen. Han snakker beskjedent om spaltistjobben i BA, og Arbeiderpartiets solide utgangsposisjon i byen foran valget i 2011. Hans rike vokabular og språkføring gleder ikke bare meg her over ølglasset i Oslo, og Liens lesere hjemme i Bergen, men også menneskene i Manifest senter for samfunnsforskning. Lien jobber som utreder for Manifests bergenskontor, etter at styreleder Marsdal lot seg begeistre over skarpe kronikker i Klassekampen og diverse artikler publisert i nettmagasinet Skrivekollektivet.com.
Tre øl senere får jeg høre om Daniel, litteraturviteren og gitaristen som min venn etter hvert knyttet tette bånd med ikke lenge etter vi var tilbake fra vår forrige reise. Lien forteller at ting er lagt litt på is i den retning for øyeblikket. Øl nummer fire bestilles når min venn ber meg si litt om hva jeg har gjort den siste tiden. Jeg føler litt at vi er som to tidligere svært nære søskenbarn som dumper borti hverandre på et slektstreff tjue år etter forrige samtale. Men jeg forteller.
Etter å ha gjenopptatt vikariatet i Dagsavisen, fikk karrieren en ny vending. Jeg fikk særlig mye oppmerksomhet etter et femsidersintervju med Arne Treholt, etter at jeg hadde tryglet sjefredaktør Strand frem til en svimlende dyr reportasjereise til hans villa på Kypros og på reise for å treffe gamle kjente i Russland, Ukraina og Litauen.
Saken skapte nasjonal interesse, særlig etter at liberalkonservatismens riksbitch Elin Ørjasæther hadde angrepet avisa generelt og meg spesielt for å være djevelens advokater, da vi løftet frem nye opplysninger til Arne Treholts fordel i reportasjen. Kommentatorkorpset gneldret på sedvanlig vis i debattprogrammene, og særlig underholdende var det da TV2s Trude Teige fikk Arne Strand til å koke over og reise seg fra stolen på en utfordring om han selv ”hadde sympatisert med desse såvjettfolka ein gong i tida”.
Jeg gav meg i Dagsavisen bare uker senere, med en rørende fin referanse fra Arne i skinnjakkelomma, men vikariatenes tid var ikke forbi, og jeg sendte på lykke og fromme en søknad til vikariatet som presseattaché ved den norske ambassaden i Moskva. Gode kontakter og solid språkkunnskap sikret meg jobben, men etter snaue to måneder var jeg allerede grundig lei. Trauste karrierebyråkrater til frokost, lunsj og middag, samt en arbeidsbeskrivelse blottet for kreativ utfoldelsesmulighet, gjorde at jeg begynte å se meg om etter andre muligheter. Det var da jeg fikk telefonen fra Selveste Anders Heger.
Etter den telefonen drakk jeg meg sanseløst full på vodka med gamle venner fra studietiden i byen, og ble regelrett sparket ut av UD. Vel hjemme begynte ting å skje i et land på andre siden av kloden. I et område jeg kjente til fra før. Tankene mine gikk til min gamle reisekamerat. Og jeg tømte en halvflaske på toget fra Moskva til St. Petersburg i vemod over vår meget begrensede kontakt siden sist. Time for reunion. Det er juni 2009.