Gjensyn: Litteraturhus og annet gøy

(GALLERI NYGATEN/SKRIVEKOLLEKTIVET): “Vi har nesten ikke muslimer i Bergen. Men vi har mye annet gøy!”, sa prosjektlederen for Litteraturhus i Bergen en liten halvtime uti den første debatten under Studentersamfunnets litteraturkveld i Galleri Nygaten onsdag. Skrivekollektivet gikk påstanden etter i sømmene, og visst fant vi mye moro.

DEL I: There’s blood in my mouth ’cause I’ve been biting my tounge all week

Galleri Nygaten kjenner vi ikke. Men vi kjenner igjen Anders Heger, som kommer lykkelig, nesten plystrende, i samme retning som oss, nøyaktig på sekundet. Det er ikke vi. Vi står utenfor og venter på følget, og rekker derfor å se en lind strøm av kvinner, virkelig mange kvinner, ta veien opp den lille trappen og inn i galleriet hvor Stundentersamfunnet i Bergen har invitert til ”Litteraturhus for en kveld”. I Store Jubilemsuke har Samfunnet det samme, nemlig, og trommene har slått hardt. 17 innledere av forskjellig art og bakgrunn er invitert til en lang kveld på ukjent kunstnersted. Kult nok, men vi bekymrer oss for oppmøtet. Ingen grunn til det, viser det seg.

Litt for lenge etter er vi innenfor. Noen er høflige nok til å påpeke at det er mulig å kjøpe bøker av alle forfatterne i en improvisert bokhandel i andreetasjen – bortsett fra at giganten i kurven, CappelenDamm, har klønet vekk sin sjanse. Anders Heger smiler fortsatt, men noe mer beskjemmet. Ordet går til den lokale poeten Erlend Nøtvedt, hvis ekstremt tunge intonasjon naturlig skyver oss opp i andre etasjen uhørt tidlig. Den mentale fordomsbingoen får tidlig utslag når lyrikeren påkaller Olav H. Hauge allerede på tredje trappetrinn. Vi er nesten dønn alene i debattlokalet ovenpå. Jeg tenker litt på hvor alle SVerne har gjort av seg.

DEL II: I keep on talking trash but I never say anything

Det virker som om vi er i Oslo. Det er i hvert fall nesten bare det alle snakker om i den litt triste første debatten for kvelden. De er dødsbekymret, egentlig, Kristin Helle-Valle, Olaug Nilssen og Anders Heger. De liker at de bra folkene bor i Oslo, og er dødsens skeptiske til om de samme folkene har det i seg å gidde å komme helt til Bergen for å snakke om bøker og sånn. Det kan aldri gå, skjønner vi.

– Jeg er litt statisk i hodet, sier Kristin Helle-Valle, og ser forvirret ut. Så leser hun opp alle de gode tingene. Det ser bra ut. Vi har ikke snakket om storebroren i hovedstaden helt enda, og foreløpig er alle med på notene. Så fin er stemningen at Anders Heger må unnskylde at arrangørene neppe får det de ville ha når de inviterte den mest arrogante østlendingen i bransjen til Vestlandet for å snakke. Han er superpositiv, og sier altfor mange ganger at bergenserne kan alt oslofolket også kan.

Så kommer Oslo. Plutselig snakker alle om avstandene, om at det er umulig å tenke seg lanseringer her vest, at Thorbjørn Jagland jobber på Stortinget, som ikke ligger i Bergen. Vi får inntrykk av at en ny litterær scene i Oslo har blitt en suksess simpelthen fordi Thorbjørn Jagland har vært der og slaktet Martin Kolberg. Vi vil ha slakt og tårer i Bergen også. Det er mange år siden jeg var i en forsamling der folk virker til å savne Jagland. Overhodet.

Erling Gjelsvik tar ordet, og er lynklart dritsur & fornærmet for at ingen har spurt om han ville sitte i panelet. Han har jo vært mot hele prosjektet siden dag en, som han høflig opplyser. Så snakker han lenge, for lenge, om hva han gjorde i Studentersamfunnet pre-ml, og klager litt til. Vi skjønner umiddelbart at vi er i Bergen igjen. Erling Gjelsvik har gjerne den effekten på folk.

Jeg husker at SVerne sikkert er på fest hos Audun Lysbakken. Det er nok folk her likevel.

DEL III: …and the talking leads to touching…

Det er pause for vår del. Det vil si, Vigdis Hjort holder foredrag i et ekstremt intimt lokale like under oss, men vi holder pause. Vi hører Vigdis Hjort snakke, ubeskrivelig fort. Om hvordan man tjener penger på egen ulykke, i følge programmet. Sannsynligvis om hvor mye hun drikker, det er den vanlige melodien. Bendik Wold og Frank Lande drikker øl på nabobordet. Vigdis H snakker enda fortere og karikerer sin mor, i hvertfall tror jeg det. Jeg blar litt i det ferske festskriftet til Studentersamfunnets jubileum og teller opp at nesten ingen av bidragsyterne var aktive i ml-perioden. Heftet går i sekken for gjennomlesning i solen dagen etter. Vi drikker mer øl og prøver å stenge Vigdis Hjorts ulykke ute.

Trude Marstein er kanskje leksikondefinisjonen på hvordan man kan virke kjempeulykkelig uten å tjene penger på det. Hun inntar debattarenaen sammen med Erik Bjerck-Hagen, litteraturviteren, og den stødige kioskforfatter May Grethe Lerum. Panelet diskuterer litterær kvalitet frem og tilbake, uten å hygge seg noe særlig. Det gjør Festspilldirektør Per Boye Hansen. Han sprudler. Bjerck-Hagen tygger lenge på alle formuleringer, og smatter fornøyd hver gang han har funnet dem, og gir grundig pokker i å snakke inn i mikrofonen, selv om han blir bedt om det hele tiden. Lerum kjemper for den lille leserens rett til å kunne finne verdi i enhver god leseopplevelse, uavhengig av kvaliteten. Kan vi ikke bli enige om at det også kan ha litterær verdi, spør hun. Det ser ut som om Trude Marstein har vondt i hjertet.

– Det. Har. Kanskje. En.

(lang pause)

…Verdi.

Bare ikke litterær, der altså. Bokhandelen har solgt mellom ingen og to bøker, og kaller det kvelden. Bendik Wold ser bekymret ut.

DEL IV: …and the talking leads to sex…

I velegnet, men absurd intimt lokale tidligere befolket av Vigdis Hjorts ulykke sitter vi, og Bendik Wold og Frank Lande snakker om sistnevntes bok på førstnevntes forlag åtte centimeter fra oss. Det går ikke spesielt bra. Wold ser ned i bordplaten og fikler nervøst med alt han finner, og det er fullstendig åpenbart av det lille smilet i munnviken at han synes intervjusituasjonen grenser til det pinlige. Det skal det ellers, også, for det er mer enn litt av temaet for boken han og Lande snakker om, lærer vi oss til sist. Frank Lande, of Frank Lande fame, er nemlig på gaten med boken Intervjuer, som er nettopp det. Igjen har Frank Lande plassert seg selv trygt og godt i sentrum for sin egen litterære virkelighet og laget bok om seg og sitt. Intervjuer med venner og bekjente om sex og paring og kjærlighet og slikt. Except when it isn’t, da. For det er visst fiksjon, mesteparten.

Except when it isn’t.

Bendik Wolds pinefulle første minutter går over, samtalen flyter lettere. En dame med prikkete kjole, som viser seg å være den beryktede skuespiller-overraskelsen alle har ventet på siden introduksjonen, tar Wolds barkrakk-plass og dramatiserer en av dialogene i Landes bok, med Lande som Lande. En artig tekst om narsissisme, er det, så gjennomarbeidet at vi til slutt skjønner at det ikke bare er Lande som er Lande, også skuespillerens figur er Lande, en stråkvinne som målbærer all den kritikken Lande muligens vil få når han skriver slik en tykk bok om seg selv. Igjen. Det er fint og dyktig gjort, og selv ikke en ganske flau incident hvor en ung kvinne blander seg inn i dialogen med en klam kritikk av den prikkete stråkvinnen ødelegger det. Den unge kvinnen stormer etter hvert ut, og det synes vi er like greit.

DEL V: …and then there is no mystery left

Det begynner å bli sent når vi igjen kommer opp i debattlokalet og inntar vår etter hvert faste plass foran podiet. Trude Marstein og Erik Bjerck-Hagens vinflasker står triumferende uåpnede på bordet bordet foran oss. Det er siste post på programmet. Jeg er litt mett. Forfatter Thomas Espedal, som vi har dannet et mentalt bilde av som relativt pompøs og humørløs, skal snakke med relativt ukjente skrivende folk om gåing. Endre Ruset (dikter), Joakim noe (forfatter) og en indiepopfyr med rare briller og talent for jodling (sic) har gått gjennom hele Norge til fots. Nå skal de snakke om det.

Det viser seg at Thomas Espedal er morsommere enn jeg trodde. De tre andre, også, de er utstudert fleipende og selvironiske. Espedal forteller en morsom anekdote om hvorfor arbeiderklassen har sluttet å gå, men jeg husker ikke poenget i farten. Men vi ler hjertelig. Det fortsetter vi egentlig med hele veien, selv om klokken nærmer seg tolv og pilsen er så dyr at lommeboken får fantomsmerter. Den rare indiepopfyren synger en sang på slutten, etter å ha jodlet en hel del. Det er nokså fint. Så synger han en gang til. Det er ikke like lurt, for både Espedal, Ruset og Joakim-fyren griper resolutt etter sigarettpakkene og forlater ham der på scenen. Vinoverrekkelsen etterpå blir handikappet, selv om Espedal (gule Camel) og Ruset (Blue Master) motvillig er til stede. Han siste (Lucky Strike) ser vi ikke.

Vi drikker opp og sitter i hyggelig passiar et stykke tid med arrangørene. De er fornøyde. Ingen savner SVerne dagen før landsmøtet deres. Jeg føler meg litt statisk i hodet.

Best å gå hjem.

____________

Sitatene overfor er hentet fra Rilo Kileys utmerkede pop-melodi Portions For Foxes.