Nå er det bare velgerne, og det republikanske nominasjonskappløpets notorisk uforutsigbare natur, som kan redde Texas-guvernør Rick Perrys presidentambisjoner. Pengemennene og partiestablishmentet kommer ikke til å gjøre det. Ikke en gang til. Overbevist om at han var den som endelig kunne bygge bro mellom partieliten og grasrota, polstret de ham med penger og selvtiliit. Men han sviktet under press. Under denne ukas første kandidatdebatt, i Michigan (de møttes igjen lørdag kveld i South Carolina for å diskutere utenrikspolitikk), mistet Perry tråden fullstendig når han skulle liste opp tre departementer han ønsker å avskaffe som president. I nesten et minutt kjempet ham for å komme tilbake på sporet, før han til slutt måtte innrømme at han ikke kom på svaret (“oops!”) Det var smertefullt å se på, og blant andre Slates David Weigel benyttet anledningen til å erklære Perry-kampanjen død.
Når jeg begynner med establishment-perspektivet, er det fordi jeg har vanskelig for å forestille meg at dette ikke også får negativ innvirkning på den etter hvert eneste faktoren som gjør Perry til en mann å regne med, på tross av elendige meningsmålinger: Han har penger. Men ikke så mange, og kanskje ikke så lenge til. For det første har pengene nå fått bein å gå på (han har satt igang en dyr TV-kampanje for å reintrodusere seg for velgerne) og for det andre er det slett ikke sikkert pengene kommer til å flomme inn i samme tempo framover. De som gir penger til kandidater, enten de er bundlers eller grasrotaktivister, liker å føle at de satser på en vinner, og Perry er for tida langt fra å vinne. Øyeblikket i Michigan risikerer å dominere bildet av Perrys kampanje like totalt som da Minnesota-guvernør Tim Pawlenty mislyktes i å bruke en varslet angrepsstrategi mot Mitt Romney (“Obamneycare”) i en TV-debatt, og pengestrømmen tørket inn nesten umiddelbart. Skjer det med Perry, er det ikke lenger noenting som gjør ham relevant i diskusjoner om potensielle utfordrere til Perry.
Skal Perry forsøke å se lyst på det (Salons Steve Kornacki mener selvironi er svaret), handler veien tilbake om å overbevise velgere og velgjørere om at heretter skal alt bli bedre. Han har lært av sine feil. Han skal bli bedre i debatter. Han skal angripe de andre, og sette seg i respekt som det reelle konservative alternativet. Det høres vel og bra ut, og meget mulig er det hans eneste sjanse. Problemet er bare at han sier det uten noen som helst form for troverdighet, fordi han har sagt det samme hver eneste gang han har måttet bortforklare lignende problemer tidligere. De tre dårlige innledende TV-debattene skulle revansjeres med en mer aggressiv tone, som endte med at media og velgerne oppfattet ham som en bølle etter et hardt angrep på Mitt Romney. Ikke før hadde kontroversen om Perry-familiens jaktsted (“Niggerhead”) lagt seg, før Perry trampet ut i konspirasjonsteorier om Barack Obamas fødselsattest. Og nå blir altså minnet om Perrys virkelig bisarre valgkamptale i New Hampshire, hvor han i beste fall framsto løsluppen til et punkt hvor han var totalt usammenhengde, og i verste fall full eller høy, hvisket ut av TV-øyeblikket fra Michigan. Hvorfor skal velgerne tro at akkurat dette er det sparket bak som Perry-kampanjen trenger for å komme på rett kjøl? Den siste ukas utvikling antageligvis heller ikke når velgerne skal gjøre seg opp en mening om hvem som med størst sannsynlighet kan slå Barack Obama om et år. Rick Perry har neppe noen gang vært det tryggeste valget i så henseende, men de som nå vurderer å stemme på Perry må ta med i beregningen risikoen for at han får en fullstendig nedsmelting når han skal gå mann-mot-mann mot Obama.
Så, ja, det er på tide for meg å gå tilbake på spådommen om at nominasjonskampen til sjuende og sist kommer til å stå mellom Mitt Romney og Rick Perry. Men jeg er ikke klar til å servere en ny. Slik situasjonen er for øyeblikket, er jeg ikke engang sikker på om det er naturlig å forvente at det i det i det hele tatt kommer til å utkrystallisere seg en anti-Romney-kandidat. Enda mindre å spå hvem det skulle være. Hvis TV-kampanjen virker, og feiltrinnene stopper nå, kan Perry selv vise tegn til liv igjen. Herman Cain er riktignok svekket av trakasseringsanklagene og for nedadgående i meningsmålingene, men det er mulig tilhengerne hans er sta nok til å holde fast ved ham hele veien, uansett hva som skjer. Og nå har jo til og med New York Times’ tallknuser Nate Silver konstatert at Newt Gingrich surfer på en medgangsbølge, så da er det vel noe i det. At Gingrich, av alle, nå får en sjanse nummer to til å innynde seg hos velgerne (han får håpe de liker pompøsitet), er kanskje den tydeligste indikasjonen til nå på at dette ikke er tida til skråsikre forutsigelser.
Med mindre man, som flere nå gjør, betrakter det hele mer og mer som et sirkus og en distraksjon, som tilslører at Mitt Romney uansett vinner til slutt. Det skal jeg heller ikke uttale meg om.