Landet står overfor langt større problemer enn ‘radikal islam’, men det er ikke det inntrykket en får gjennom å følge den offentlige debatten. Dette er imidlertid ikke en artikkel om hvor irriterende det er at media hele tiden henger seg opp i slike liksomdebatter, når verdensøkonomien har gått av skinnene og ikke viser umiddelbare tegn på å ta seg inn igjen. Den handler om at regjeringen – og særlig Arbeiderpartiet – er iferd med å påføre seg selv alvorlige problemer.
Dagsavisen setter søkelys på et vesentlig punkt når de idag, i en artikkel om at partileder Jens Stoltenberg har grepet inn med støtte til partisekretær Martin Kolberg i hans offentlige diskusjon med Thorbjørn Jagland om såkalt ‘’radikal islam’, målbærer frustrasjonen som finnes i partiet over at en dermed gjenåpnet en debatt som var iferd med å legge seg, og som ikke så ut til å tjene partiet. Akkurat som Fremskrittspartiet tjener på at innvandrings- og integreringsspørsmål er på dagsorden, ville Arbeiderpartiet ha mer å tjene dersom en igjen fikk flyttet fokuset over på arbeidsløshetsutfordringen og styringskompetansen. Derfor er det så frustrerende for mange venner av denne regjeringen at sentrale Ap-folk, når hijab-saken endelig blåste over, frivillig tar en ny runde. Først med Kolbergs islam-utspill, og senest igår med innvandringspolitisk talsmann Arild Stokkan Grandes særs dårlig gjennomtenkte forslag om økonomiske sanksjoner mot land som ikke vil ta imot asylsøkere som har fått norsk avslag.
Jeg mener ikke at integreringsdebatten ikke er legitim, men jeg insisterer på at den er frustrerende både utfra et substansielt og et mer taktisk synspunkt. Substansen er problematisk fordi en diskuterer så mange ting på en gang, og fordi det blir gjort på en så upresis måte (Kolberg har etter hvert sagt at han med radikal islam mener udemokratiske miljøer som oppfordrer til vold, men det skulle vel bety at problemet er langt, langt mindre enn det bredpenslede førsteutspillet tydet på?). Jeg er derfor nær ved å gi Jagland rett i kritikken, fordi det er vanskelig å diskutere når ingen ser ut til å være enige om hva det nøyaktig er en vil diskutere. Om debatten på død og liv skal føres her og nå, er det kanskje i det minste et fremskritt at den dreier seg mer om hva radikal islam er for noe.
Men fordi startskuddet til Kolberg var så ullent, blir det trolig vanskelig å overbevise velgerne om at det ikke først og fremst ligger taktiske føringer bak. Det kan veldig lett bli skapt et inntrykk av at partisekretæren simpelthen vil ha protokollert at også Arbeiderpartiet er motstandere av radikal islam, uten at han kan fortelle hva du bør gjøre med den ‘opplysningen’. Dessverre må høyttenkingen til Stokkan Grande trolig ses i samme lys. Slik det er nå halser partiet etter debatten, istedenfor å gå inn og styre den, noe som ikke skulle være helt umulig, i og med at det tross alt sitter med regjerings-, og dermed en betydelig del av den dagsordensettende makten.
Jeg har alltid hørt til blant dem som har vært dypt skeptiske til om Arbeiderpartiet har noe å tjene på å legge seg tettere opptil FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Når budskapskontrollen er så dårlig som den er akkurat nå, risikerer en i mye større grad enn å holde urolige sosialdemokratiske velgere i ro, at flere velgergrupper blir urolige. Det gjelder både de som er enige med Kolberg i sak (hvilken sak det er, er som sagt ikke lysende klart), men som føler at utspillet smaker av undervurdering av velgerne, og de som er uenige med partisekretæren, enten på grunn av selve integreringspolitikken, eller på grunn av det retorisk grovkalibrerte nivået han legger seg på. Uansett er det svært, svært vanskelig å vinne en slik debatt.
For seg selv viser Kolberg sikkert til Villy Søvndal, lederen for SVs danske søsterparti Socialistisk Folkeparti, som fikk kraftig økt velgeroppslutning etter at han tok et oppgjør med partiets tidligere unnfallende innvandringspolitikk, og ba radikale islamister reise hjem dit de kom fra. Men eksempelet lar seg ikke nødvendigvis overføre til norske forhold. For det første har Danmark langt større og mer offentlige radikale islamistiske miljøer enn det Norge har, så Søvndal hadde simpelthen noe langt mer konkret å markere motstand mot. Og for det andre har jeg litt vanskelig for å se at Arbeiderpartiets generelle holdning til innvandringspolitikken faller inn i samme kategori som den SF engang tok til orde for. Det er ikke tatt noe grunnleggende oppgjør med integreringspolitikken fra Bondevik-regjeringens tid, og det betyr at den etter norske forhold allerede er ganske stram. Når de kontinuerlige innstrammingene ikke alt har bidratt til å gi Arbeiderpartiet en trygg stemme og større troverdighet på dette saksfeltet, blir det straks en større utfordring å forstå hvorfor nettopp denne opphaussede diskusjonen skal endre noe på det – i positiv retning.
**
Jørgen