Obama-administrasjonen har formelt bedt Høyesterett ta stilling til en bukett søksmål mot helsereformen, noe som drastisk øker sjansen for at saken vil komme opp ved slutten av inneværende termin. De viktigste og mest profilerte sakene spares ofte til slutten, hvilket vil si at vi bør ha et svar neste juni. Hvor viktig det blir, hva svaret blir, og tilmed hvilken sak Høyesterett eventuelt velger å ta opp, er imidlertid fortsatt høyst usikkert, påpeker Adam Liptak i The New York Times.
Det mest grunnleggende spørsmålet dommerne må ta stilling til dersom de velger den tyngste saken, er påstanden fra en lang rekke stater om at helsereformens pålegg til delstatene om å innlemme flere i Medicare, og til borgerne om å skaffe seg forsikring eller risikere bøter, er grunnlovsstridig. Her er to forskjellige argumenter i spill: For det første hevder saksøkerne at Kongressen ikke har myndighet til legge slike føringer på delstatene. Men de hevder også at Kongressen ikke har myndighet til å straffe folk for økonomisk inaktivitet. Reformens tilhengere (her representert ved The New Republics Jonathan Cohn) vil på sin side henvise til retten til å regulere inter-state commerce, som er nevnt i grunnloven og slått fast i en rekke tidligere høyesterettsavgjørelser. Det vil i helt korte trekk si at Obama-administrasjonen hevder at det å avstå fra å kjøpe helseforsikring er en økonomisk handling på samme måte som det å kjøpe forsikring er, fordi en person som ikke kjøper forsikring i neste omgang overfører kostnadene til andre mennesker. Lovens motstanderne vil så påstå at å godta denne vide definisjonen av økonomisk aktivitet vil gi Kongressen anledning til å pålegge borgerne så å si hva som helst. Derfor vil Høyesteretts avgjørelse, dersom de velger å gå til kjernen i saken istedet for å snevre inn betydningen av sin egen kjennelse, eller rett og slett trenere saken, ikke bare få konsekvenser for helsesystemet.
Diskusjonen om påbudet om helseforsikring er i det hele tatt interessant, og et av kjernepunktene til Obamas kritikere fra venstre. De argumenterer med at Obama kunne unngått denne tvilen om hvorvidt hans mest sentrale politiske bedrift i det hele tatt er legitim, dersom han hadde gått for en mer radikal reform. Et skattefinansiert helsevesen (single-payer) eller et offentlig forsikringsalternativ (den såkalte public option) kunne overflødiggjort hele debatten, fordi det hadde gitt grunnlovsmessig ryggdekning via retten til å kreve inn skatt, men ser samtidig vekk fra at det aldri på noe tidspunkt var et sikkert flertall på plass for å lose dette gjennom begge kamre i Kongressen.
Tidspunktet for Høyesteretts avgjørelse sikrer også at saken vil bli en definerende del av presidentvalgkampen. For Obama er strategien dristig, men muligens nødvendig. Blir loven opprettholdt, får han økt legitimitet, og det blir lettere å anklage republikanerne for å være mer opptatt av å sabotere dagsordenen hans enn av å framføre reell kritikk av reformen. Her har han hatt rikelig med anledninger tidligere, men forsøkene på å trenge republikanerne opp i et hjørne har aldri riktig lyktes. Det er fullt mulig å påstå at republikanerne er selvmotsigende i sin kritikk; forslaget om økonomiske sanksjoner mot systemets gratispassasjerer, som de idag anser grunnlovsstridige, ble i sin tid foreslått av republikanerne i Kongressen, for å komme opp med et mer markedsbasert alternativ til daværende president Bill Clintons helsereformforslag i 1993-94. Utfordringen for Obama, særlig overfor egne kjernevelgere, er at en slik angrepsstrategi uungåelig vil minne dem på i hvor stor grad hele reformen bruker republikanernes markedsvennlige virkemiddelapparat som utgangspunkt. Kjernen i reformen er tross alt, når alt kommer til alt, at de private forsikringsselskapene blir pålagt å ta imot flere titalls millioner nye kunder, som får statlige støttekroner for å få råd til å skaffe seg forsikring på markedsvilkår.
Men slik ståa for tida er i det republikanske partiet, vil enhver antydning om at reformen baserer seg på republikanernes premisser, blir møtt med aggressiv benektelse. Iallfall hos selverklært ekte republikanere, som anser Obamas helsereform som en av de største liberale reformene siden Lyndon B. Johnsons dager. (Betraktet som en utvidelse av velferden har de i historisk forstand rett. Det er i påstanden om at omfanget i seg selv gjør Obamas reform så veldig venstreorientert, at de tar feil.) For alle republikanske presidentkandidater som ikke heter Mitt Romney, er det derfor grunn til å glede seg over at Obama-administrasjon ønsker at Høyesterett skal avgjøre saken.
Ikke bare har de alle sammen reint rulleblad i saken; – i den forstand at de har holdt seg langt unna en ambisjon om universell sykeforsikring i sine respektive hjemstater, eller, som i tilfellet tidligere Utah-guvernør Jon Huntsmann, gjennomført en enda mer markedsorientert reform lokalt – de får også grønt lys til å minne kjernevelgerne på at Romney i sin tid som guvernør i Massachusetts innførte en helsereform som ligner mye på Obamas. Lenge så det ut til at konkurrentene hadde problemer med å få hengt reformen om halsen på Romney – økonomien og arbeidsledigheten ble mer presserende spørsmål for velgerne, men nå får de altså drahjelp fra Obama. Det kan bli ekstra problematisk for Romney ettersom han igjen må forsøke å finne balansen mellom at han på den ene siden ikke vil be om unnskyldning for å ha innført et forsikringspåbud i Massachusetts, og på den andre siden lover å avvikle Obamas reform i sin helhet. Romney hevder stadig at det er betydelige forskjeller mellom hans og Obamas reform, og at han uansett vil overlate det til delstatene å finne sin egen modell for å oppnå høyere forsikringsdekning, men det er lite som tyder på at han har overbevist republikanske velgerne om det. Texas-guvernør Rick Perry. for øyeblikket Romneys argeste konkurrent om nominasnjonen, forsøker desperat å¨vise velgerne at Romney nå løper fra tidligere uttatelser om at Massachusetts-reformen kunne danne et godt grunnlag for hele landet, noe Obama heller ikke avstår fra å understreke. Den dagen Perry klarer å stokke ordene (2:09) riktig, kan dette bli et potensielt effektivt angrep på Romney.
Når vi spekulerer i de politiske implikasjonene av at saken nå aktualiseres på nytt, er det som sagt viktig å understreke at vi verken vet hvordan Høyesterett kommer til å gripe saken an, eller hva kjennelsen deres vil bli. Men på kort sikt vil den altså bidra til å sette reformspørsmålet på dagsorden igjen, og potensielt utløse en alles kamp mot Mitt Romney i en slags skjønnhetskonkurranse om hvem som er mest imot “Obamacare”. Når nominasjonen er overstått, og dommen etter alt å dømme foreligger, begynner imidlertid en ny fase. Både eventuelle vinnere og tapere i saken vil åpenbart bruke den som en brekkstang for mobilisering foran presidentvalget. Vinner reformmotstanderne, kan republikanerne skryte av å ha fått underkjent Obamas viktigste sak. Da kan det forventes at Obama som en konsekvens gjør Høyesterett til en slags uutalt fiende i kampanjen. Vinner derimot Obama, kan republikanerne trekke på en sannsynlig misnøye med dommen på sin egen grasrot til å lokke flere velgere til urnene for å få anledning til å omstøte reformen. Men et av flere ubesvarte spørsmål er om ikke velgernes syn på spørsmålet allerede er så polarisert at dens potensiale til å avgjøre et presidentvalg til syvende og sist er overvurdert?
Tilbakeping: How to send Trackbacks