For den som ikke vil innrømme at han så den på grunn av Zac Efron, må Burr Steers gjennomført middelmådige ungdomskomedie 17 igjen periodevis være en prøvelse å komme seg gjennom. Ikke bare skal man gjennomleve fjortis-segmentets frydefulle hvining; i bunnen av det hele skjuler det seg i tillegg en historie som kan føles frisk og original bare for dem som ikke engang har filmhistorisk hukommelse til å huske tilbake til den skrekkelige Freaky Friday med Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis fra 2003. Denne inneholder Zac Efron, noe som for mange av disse kynikerne kan være ille nok, men enda verre, den inneholder Zac Efron i rollen som en yngre utgave av Matthew Perry. Det høres ikke så gøy ut?
Men så er det det likevel, på en måte. Det handler mest av alt om hvordan man nærmer seg materien. Her finnes det nemlig en vei inn både for den popkulturbevisste kynikeren og den mer sentimentale seeren som alt i utgangspunktet har senket guarden. Vi kommer tilbake til det, men først må vi bare få etablert hva spetakkelet handler om: Her møter vi nemlig Mike (Perry), en 37 år gammel en gang lovende basketspiller som, idet ekteskapet hans er iferd med å klappe sammen, begynner å undre seg over alt det som kunne vært. Han drar tilbake til den gamle skolen hvor han herjet under kurven, helt til han bestemte seg for å legge ballen og singleten på hylla for å stifte familie med sin gravide kjæreste. Lengselen er sådd, og vips, så blir Mike plutselig omgjort til en 17-årig versjon av seg selv (Efron). Komikken skal ligge i hvordan den antatt modnere og mer ansvarlige Mike leser de sosiale koder blant dagens ungdom, samtidig som han vil holde oppsyn med barna sine (som nå er klassekamerater av ham), uten å avsløre hvem han egentlig er. Kast inn Mikes ekstremt enerverende voksne nerdevenn, som her må agere som hans far, den bøllete sportstypen datteren hans er sammen med, og en lang rekke mer eller mindre frekke barnerov-vitser, og du har hele greia.
Det er her blikket kommer inn. Du blir simpelthen nødt til å bestemme deg for om du vil la det håpløse plottet få ødelegge det hele for deg. Selv endte seg opp med å se filmen i to ulike perspektiver samtidig. På den ene siden så jeg den gjennom en slags High School Musical-linse, men på den andre siden så jeg den som en, riktignok sentimental, men også nesten ektefølt refleksjon over det spesielle båndet mellom foreldre og barna deres. Å forholde seg til disse to ulike, og ikke nødvendigvis lett forenlige, blikkene samtidig bidro også til å understreke en viss schizofreni som allerede ligger latent i filmen: Vil den først og fremst være en tøysete tenåringskomedie, eller vil den si noe om de valg vi ikke gjorde? Det er faktisk en av filmens styrker at den aldri egentlig velger spor mellom disse to.
Det at Mike spiller basket utgjør en ganske åpenbar link til Zac Efrons High School Musical-arv, og den opprinnelige traileren gjør et nokså uttalt poenget av dette (He’s back in the game!, som det blir sagt, med tykke lag av selvrefleksiv ironi). I min anmeldelse av HSM3 ifjor, var det et hovedpoeng for meg at filmen kunne blitt betydelig bedre dersom man hadde konsentrert seg om synging og dansing istedet for å pepre manuset med latterlig selvbevisste replikker («I guess my heart doesn’t know this is high school«) om Troy og Gabriellas Muligens Store Men Akk Så Usikre Framtid. Det klossete manuset fikk ungdommene til å høres ut som de var mye eldre enn deres egentlige alder, noe som ofte blir det ufrivillig komiske resultater når manusforfatterne ikke helt vet hvordan de skal forklare noe mer eller mindre seriøst på en likefram måte. Som ved en heldig tilfeldighet, er det nemlig nettopp Efrons intertekstuelle bagasje som gir en ekstra dimensjon til det som i HSM3 bare føltes klønete.
Her tar argumentet mitt riktignok en kynisk vending. Men et langt stykke på vei er det faktisk grunnleggende komisk (og ikke så lite absurd) når den unge Mike, med sinnet til den eldre Mike, snakker gravalvorlig om hvilke utfordringer (hans egne) barn står overfor i dagens samfunn, på omtrent samme måte som Troy og Gabriella snakket om seg selv i HSM3. Dette blir særlig klart i en scene fra seksualundervisningen, og i en scene hvor unge Mike må trøste sin datter (glem aldri at logikken er kastet ut av vinduet for lenge siden) etter at hun er blitt dumpet av kjæresten (spilt av Hunter Parrish, fra kollektiv-favoritten Weeds). Og her er poenget: I HSM3 var den voldsomme selvrettferdigheten en svakhet. I 17 igjen har Mike faktisk både grunner til og forutsetninger for å snakke på denne måten, hvilket gjør at 17 fungerer som en ganske frisk parodi på Efrons fortid med HSM, en tolkning som underbygges av de muligens bevisste referansene til alt Mike og Troy har til felles. En slik tolkning krever ganske mye av den som ser på (blant annet relativt grundig kjennskap til en helt urelatert film), men sett gjennom en slik linse fikk jeg mer ut av filmen enn dens samling av håpløst overdrevne biroller noensinne kunne klart.
For å balansere kynismen finnes det imidlertid også en mer velvillig måte å forstå, og kanskje sette pris på, filmen på: Å ta dens relative inderlighet på alvor. Hvis man ser dem på denne måten kan de tidligere nevnte scenene fra seksualundervisningen og med rådgivning om forhold framstå som mer seriøse refleksjoner over hvordan tenåringer har så store problemer med å forestille seg en alternativ framtid for seg selv, og voksnes naturlige hang til sentimental etterpåklokskap. Et slikt perspektiv gir oss muligheten til å ta enkelte deler av historien på større alvor enn andre, og gir faktisk et visst komisk potensial til de barnerov-vitsene som ellers kanskje bare var litt ekle. Alt dette samtidig som vi stadig kan avskrive de grufulle birollene som det de er. Jeg bør nå legge til at dette perspektivet nok påvirket hvordan jeg så filmen i utgangspunktet, lånt som det er fra Per Juul Carlsens forholdsvis positive anmeldelse i DRs Filmland.
Men når alt dette er sagt, kan jeg fortsatt ikke si at jeg egenlig likte 17 igjen. Å se den samme filmen fra to til dels motstridende vinkler samtidig skaper selvfølgelig en viss avstand, selv om det var helt avgjørende for å få noe ut av filmen i det hele tatt. Jeg ble også overrasket over at det er Efron, ikke Matthew Perry, som er ment å bære denne komedien på sine skuldre. Efron klarer seg utmerket så lenge det eneste kravet er at han sprader selvsikkert rundt og tar seg godt ut, men den komiske spennvidden hans er ikke spesielt imponerende. Den eldre Mike er dessuten en så kjedelig rollefigur at jeg blir minnet alt jeg ikke liker ved Perry; han er rett og slett ikke riktig mann til å spille en som har møtt mange skuffelser i livet.
Jeg kunne fortsatt med hvordan jeg blir småirritert av hvor gjennomsiktig markedstilpassede enkelte av scenene er (det er for eksempelvis ingen grunn i verden for at Efron absolutt skal gå rundt i bar overkropp i filmens aller første scene), men hovedpoenget blir uansett stående. 17 igjen blir verken mer eller mindre underholdende enn du selv gjør den til. Hvis du vil, trenger du ikke føle at du kastet bort halvannen time av livet. Du får dem ikke tilbake uansett.
__________________________________________
AKTUELL FILM:
17 igjen hadde norsk kinopremiere 19. juni.
**
Jørgen Lien