Etter hvert som jeg ser stadig mer film blir jeg også tryggere på hvilke filmer jeg liker og ikke liker. Det er simpelthen noen temaer, stiler, regissører og skuespillere som jeg vet appellerer mer til meg enn andre. I sjangerjungelen gjelder det særlig hva jeg annetsteds har kalt dysfunksjonell familie-film, og min fascinasjon for skuespillere som Johnny Depp og Leonardo DiCaprio er kjent for å være nesten forbeholdsløs. Noen vil tilmed si at jeg ikke engang bryr meg om kvaliteten på filmene eller arbeidet, men bare velvillig blåstempler det hele av gammel vane, slik de en gang så innflytelsesrike franske filmvitere og regissører Francois Truffaut og Jean-Luc Godard i sin tid ble anklaget for å forholde seg ukritisk hyllende til sine amerikanske forbilder Alfred Hitchcock og Howard Hughes (nei, jeg sammenligner ikke meg selv med nybølgemestrene). Men spørsmålet er altså: Kan denne vissheten om min egen smak a) føre til et ukritisk forhold til forhåndskanonisert film i sjangre eller med skuespillere eller regissør jeg har et tradisjonelt godt forhold til? og b) kan denne kvalitetsmessige forutinntattheten stenge for andre typer filmer som kanskje også er gode, eller kanskje enda bedre enn dem jeg har vent meg til å sette pris på?
Jeg kommer i det følgende ikke nødvendigvis til å behandle disse to spørsmålene separat, da de er ganske sammensatte. Men la meg begynne med noen tanker om spørsmål nummer to. I utgangspunktet kan det jo virke åpenbart at et fastlåst preferansemønster stenger veien for andre typer filmer. Hvis jeg er opptatt med å se min syttiførste film om en amerikansk forstadsfamilie som på kjærlig vis river hverandre i fillebiter, så er det ikke sikkert jeg har tid eller overskudd til å se Hotell Rwanda eller The Last King Of Scotland etterpå. Problemet mitt er bare at de fleste mennesker jeg snakker med later til å mene at jeg kommer med en nedlatende vurdering av disse (sikkert utmerkede) filmene som jeg ikke har sett, allerede idet jeg sier at jeg i utgangspunktet heller ser en amerikansk forstadssatire framfor et biografisk drama. Men det er selvsagt ikke det jeg gjør. Jeg bygger bare på min egen tidligere erfaring med denne sjangeren, og konstaterer at i kampen om min oppmerksomhet er det ikke sikkert at det er den beste filmen som alltid vinner. Derfor er det (altfor tidlig) tid for å introdusere et tredje spørsmål: Skal kun den som er åpen for alt ha rett til å mene?
Det ligger ingen bevisst elitisme i det at jeg heller ser en mørk og ubehagelig amerikansk independent-produksjon enn et storslått episk krigsdrama. Heller ikke er det et ønske om å heve meg over allmuen som gjør at jeg ser lystprovokative sexfilmer (sic!) heller enn collegekomedier. Det er ikke annet enn et ønske om å se de filmene jeg selv helst ønsker å se, i stedet for å bruke tid på filmer som jeg av erfaring vet at sjelden faller i smak. Det er en risikosport, selvsagt, etter jeg for det første (som nevnt) risikerer å bli avskrevet som en livsfjern elitist, men viktigere fordi jeg kan gå glipp av også de bruddene med sjangeren og mainstreamflmen som jeg altså mener at jeg som regel har lettere for å finne i den kommersielle filmens randsoner. Det er dette andre poenget som i det hele tatt inspirerte meg til å skrive denne artikkelen, fordi jeg kom i tanker over en rekke utmerkede filmer som med sin tilsynelatende konvensjonelle stil og tematikk muligens ville gått meg hus forbi dersom de hadde blitt lansert i dag og ikke for noen år siden. Og dette smerter meg, fordi jeg merker at mitt filmfokus har blitt snevrere, og kanskje for snevert. Jeg trives selvsagt med å se de filmene jeg ser i dag (det er tross alt derfor jeg ser dem), men jo snevrere du søker, jo større er sjansen for at du slipper annet gull av syne.
Et eksempel er Stephen Daldrys fremdeles vidunderlige drama Billy Elliot. Jeg så filmen på kino på begynnelsen av 2000-tallet, og ble, som alle andre, dypt sjarmert av denne tradisjonelle men velfortalte historien om den unge gutten som forfølger sine drømmer mot alle odds. Filmen er fremdeles noe av det mest rørende som er skapt på denne siden av årtusenskiftet, men jeg vet samtidig at sjansen for at jeg hadde plukket opp filmen hadde blitt betydelig redusert dersom den hadde utkommet la oss si i fjor, og ikke i 2000. Jeg sier ikke at jeg ikke ville satt pris på filmen – til det tror jeg dens sjarm og kvalitet er for åpenbar – , men noe alvorligere, nemlig at jeg trolig ville avskrevet filmen som en slags sentimental sosialrealisme, og derfor styrt unna. Det er ydmykende å innrømme det, men jeg, som fremdeles setter sosialrealistiske mesterverk som Mitt navn er Joe og Nil by mouth høyt, ville gjerne ha prioritert den konstruerte og manipulerende Ken Park foran Billy eller Lilja 4-ever (som tross alt er gode).
Likeledes kunne den trauste og uinspirerte soliditeten i filmer Capote, The Aviator eller Et vakkert sinn ha fått stenge meg ute fra glimrende biografiske dramaer som Hurricane eller Der Untergang. Og hva med Fire bryllup og en gravferd, en film som oppleves like sjokkerende frisk og underholdende ved hvert gjensyn, ville den blitt ødelagt av min generelle avsmak for komediesjangeren? Spørsmålet blir etter hvert så mange og de underliggende svarene så ydmykende at det er på tide å stoppe.
Konklusjonen her er ikke at jeg skal slutte å stole på min egen magefølelse. Den sørger jevnlig for at jeg ser filmer som utfordrer, provoserer, underholder, rører og forandrer meg. Nei, løsningen er heller å lære av også andre sider av erfaringen. Akkurat slik erfaringen har lært meg at dysfunksjonell familie-film og sexfilmer (sic! igjen) treffer close to home, så lærte erfaringen meg en gang at sosialrealisme, musikkfilm, politiske biopics, britiske romantiske komedier, danske familiedramaer, og balanserte krigsfilmer kunne være vel så lykkelige avbrekk. Det betyr ikke at jeg Letters from Iwo Jima plutselig står på toppen av lista, men at jeg vurderer Hugh Grant-komedien Music and Lyrics. Lenger strekker jeg meg tross alt ikke. Men det kan jo gi uttelling likevel?