…sjekke ut hva Wimbledon 2009 mangler? Greit nok at Federer spiller pent og klokt, og stadig ligner på en storfavoritt til tittelen, og at han der Robin Söderling har plassert seg pent på joker-stolen foran de avsluttende runder, men det mangler noe på Centre Court, gjør det ikke? Joda; fjorårsvinneren mangler. Rafael Nadal vant tidenes oppgjør mot nettopp Federer i Wimbledon i fjor (se mer her), og man føler seg litt snytt når knærne hans takket nei til å være med på festen i år. New York Times Magazines pocketboklange portrett fra sist helg minner oss på hvorfor han er savnet, mens Tim Adams fantastiske, bok Å være John McEnroe kan anbefales som eksempel på nydelig tennisprosa fra den tiden da superstjernene var litt mer spennende enn en sveitser på plass nummer to.
…fundere på skadefrydens anatomi? Amerikanske medier er fulle (eller var fulle, før Michael Jackson stjal rampelyset en siste, storslåtte gang) av stoff om den ikke utrolige kjente, men utrolige ambisiøse guvernøren Mark Sanford, som følger opp en mangeårig tradisjon av konservativt hykleri når han denne uken innrømmet at han har bedratt sin kone (se Newt Gingrich, Rudy Giuliani, David Vitter, Larry Craig, John Ensign m.fl.). Det førte til skadefryd og hånlatter over hele bloggosfæren, selvsagt, og det er god grunn til å le med; dekkhistorien om at han var på fottur, for eksempel. Men noen, særlig Slates kompetente John Dickerson og Will Saletan, har tatt anstøt, og gir gode og nødvendige perspektiver som er mer sympatiske overfor mannen, uten å unnskylde ugjerningene. Det er verdt å lese, akkurat som det hyperlibale magasinet Reasons anmeldelse av boken Snark om skravleklassenes kritikksyn, som får fornyet aktualitet i kjølvannet av saken. Og, selvsagt: New York Times’ Gail Collins er alltid damen og vende seg til hvis man skal få republikanske tabber utlagt på den virkelig morsomme måten.
…gir ros der ros er fortjent? Skrivekollektivet, og særlig undertegnede, har med relativt jevne mellomrom sparket den radikale kultur- og debattavisen Dagbladet vennlig på leggen (se her, her, her og her), men det er bare å innrømme det: Våre venner på det satiriske Mediehuset 5080 vinner, med sin dagbladuke, den kampen soleklart, og deres resultater anbefales varmt.