…tenke over om det kunne hende deg? Det nesten klaustrofobisk hudløse ekteskapsdramaet Revolutionary Road er ute på DVD, og er et av de absolutt beste nyere filmene i min favorittsjanger; strebende amerikanske familier river hverandre i stykker-filmen. Revolutionary Road tematiserer spennet mellom forakt og skuffelse som kan oppstå når mennesker som en gang elsket hverandre ikke lenger klarer snakke sammen på en måte som kan forklare hvorfor de ikke lenger deler samme drømmer. Ang Lees The Ice Storm (1998), Noah Baumbachs The Squid and the Whale (2005), Ryan Harris’ Imaginary Heroes (2004), Burr Steers’ Igby Goes Down (2002) og American Beauty (1999) behandler alle sammen liknende temaer fra en rekke forskjellige vinkler, men det viktigste de har felles er at de alle bør betraktes som klassikere innenfor amerikansk samtidsfilm. Det er også grunnen til at flere av dem allerede har vært anbefalt i denne spalte tidligere.
…deretter tenke over hva det er som gjør folk så opptatt hvordan de blir oppfattet av andre? Revolutionary Road er lagt til det tidligere sekstitallets søvnige forstads-Connecticut, og har som en sentral premiss at noen mennesker simpelthen ikke er sterke nok til å leve individuelle liv, fordi de er engstelige for å bli avslørt som mindre vellykkede enn den nøysomt oppbygde fasaden deres skulle tilsi. Dette er selvsagt ikke noe nytt tema, men helt veien siden F. Scott Fitzgeralds klassiker Den store Gatsby (1925) har denne typen sosiale rollespill og selvbedrag fascinert oss. Den utsøkte dramaserien Mad Men (hvis andresesong slippes på norsk DVD neste uke) byr på en kostelig studie av konformitetskravet i samme tidsperiode som Revolutionary Road; mens Todd Haynes gradvise glemte mesterverk Far From Heaven (2002) tematiserer hvordan forventningene til familien har vært med på å legitimere rasefordommer og homofobi; og den ensomme, pillemisbrukende fasadepleieren blir gitt Ellen Burstyns enestående ansikt i Darren Aronofskys Requiem For A Dream. Best av alle nyere filmforsøk på å legge en bombe under den vellykkede familiens fasade, er imidlertid stadig Thomas Vinterbergs Festen (1998)
…til slutt tenke over om vi har kommet så veldig mye lenger siden 1950- og -60-tallet? Menneskers moralske svakhet er alltid vond å bevitne, men deres forsøk på å bortforklare den – eller reise seg fra fasadens ruiner, om du vil – er kanskje enda vondere. Den kjærlighetssyke antatte politiske matyr Mark Sanford gjorde den saken lysende klar i et rent ut grufullt intervju med nyhetsbyrået Associated Press denne uka, men den virkelige skandalen ligger antagelig fortsatt i hvordan han hensatte delstaten sin i et styringsmessig vakuum, i et forsøk på å dekke sporene av sin berømte famøse ‘fottur i Appalachia‘. Avledningsmanøveren gjøres instruktivt bedre i Barry Levinsons fremdeles treffende satire Wag the Dog (1998), eller endatil i Mike Nicholls’ Presidentkandidaten (1998). Hollywood er mer tilgivende dersom du er enkemann , og ettersom ting tyder på at Jenny og Mark Sanford ( «I will try to fall back in love with my wife«) langt på vei alt er døde for hverandre, kan Den amerikanske presidenten (1995), være et sted å starte for den en gang ambisiøse sørstatsguvenøren. Om ikke annet, så i det minste fordi det var her Aaron Sorkin testet ut mange av de ideene som til slutt ble kjernen i hans klassiske TV-serie Presidenten.
___________________________
Kollektivets skribenter gir deg sine kortfattede, vennligsinnede bud på hva du kanskje burde lytte til, se, lese eller snakke om de neste dagene.
**
Jørgen Lien