‘I’m not gonna pit Red America against Blue America‘, indeed.
Stadig euforisk lykkelig, er jeg likevel nå en liten smule sliten av alle dem som skal fastslå at Barack Obama store valgseier er historisk. Ikke fordi det er feil, men fordi det faktum at Obama er historiens første afro-amerikanske president kun er en av mange svært interessante sider ved ham. Det vil utvilsomt gjøre ham til et mektig symbol på at alle kan lykkes hvis de bare arbeider hardt nok, både i USA eller andre steder, og jeg ønsker ikke på noen måte å undervurdere verken den symbolske eller den mer håndfaste verdien av dette. Men for meg er foreløpig valgseieren i seg selv som er viktigst og mest interessant.
Det vil komme rikelig med anledninger til å forklare alle faktorene som til slutt førte til seieren, men foreløpig vil jeg nøye meg med å vende tilbake til noe jeg skrev noen få dager før valget, om Obama-kampanjens frivillige forskrevelse, også kjent som spread the wealth-strategien. Basert på en analyse av stemningen i folket, og en forestilling om at Obama ble oppfattet som en mer spiselig demokrat for uavhenige velgere, kombinert med et stort finansielt overtak, var ideen å forsøke å investere i så mange stater som praktisk mulig. Håpet var at dette i sin tur skulle øke synligheten og den lokale mobiliseringsviljen, noe som igjen skulle gi kampanjen langt flere veier til 270 valgmannsstemmer enn den ville hatt ved bare å konsentrere seg om svingstatene fra 2004. Virginia ble et tidlig prestisjeprosjekt; Florida ble lagt tilbake på bordet; North Carolina ble ikke rutinemessig avskrevet; og Illinois’ nabostat Indiana fikk uvanlig mye oppmerksomhet. Det var ikke fordi Obama-kampanjen ikke tok tradisjonelle kampstater som Ohio og Pennsylvania alvorlig, men fordi den allerede fra starten var villig til å tenke utenfor boksen.
Og dette er kanskje det aller mest spennende med resultatet. Pengeovertaket ga muligheten til å være fordomsfrie i forholdet til hvor kampanjen ville være konkurransedyktig, men motet og djervheten var det som til slutt gjorde utslaget, sammen med en korrekt analyse av nøyaktig hvor upopulær kombinasjonen av republikansk ortodoksi og George W. Bush nå er blitt. Obama ga, som jeg har vært inne på tidligere, praktisk oppreisning til partileder Howard Dean, arkitekten bak den en gang så utskjelte femti-stater-strategien. Tungvekterne i partiet ville simpelthen overkjørt Obama dersom han hadde bestemt seg for å satse i North Carolina og Indiana, hadde det ikke vært for at Dean hadde sådd tanken tidligere. Ryggmargsrefleksen deres ville, i likhet med min, tilsagt at det var uklokt å flytte penger og personale fra mer naturlige svingstater som Pennsylvania, New Mexico og Ohio. Men det var vi som tok feil. Både Indiana og North Carolina gikk til Obama, slik det ligger an nå. Uten at det gikk over noen som helst.
Det er en bragd som må likestilles med de mange andre i denne valgkampen. Verken Virginia eller Indiana har stemt på en demokratisk presidentkandidat siden 1964, og for North Carolinas tilfelle er det første gang siden 1976. Men her er vi altså ved en annen helt sentral forklaring på hvorfor det gikk så bra. Foruten Howard Deans brøytearbeid og den store pengesekken, må Obama-kampanjen imponerende evne til å holde seg til sin egen masterplan berømmes. Da jeg for et halvt år siden skulle forklare hvorfor han hadde vunnet den demokratiske nominasjonen, pekte jeg på det samme. Strategene rundt Obama var så sikre på at det de holdt på med til slutt kom til å betale seg, at de ikke ville lytte til dem, – låst inne i den vanetenkningen som lang erfaring gjerne gir – som først fortalte dem at caucus-målingene i Iowa ikke ville forandre seg i Obamas retning, og deretter at befolkningen i Florida var for gammel, den i Virginia for opptatt av det militære, og i North Carolina for tradisjonsbundet til å stemme på Obama som president. Det som mange fryktet var å holde øyne og ører lukket, viste seg i stedet å handle om å holde hodet kaldt. Endel av det var flaks, men mest var det en forestillingsevne og analyseevne som var helt uvurderlig for Obama. Derfor ble også kampanjens sjefs-strateger David Axelrod og David Plouffe takket personlig av kandidaten selv i takketalen hans i Chicago.
Det er ikke så viktig om Obama har tegnet opp et permanent nytt politisk kart over USA. Karl Roves permanente republikanske flertall fra 2004 er nå en historisk parentes Viktigere er det at Obama har vist at så lenge du våger, så er det få ting som er umulig. Det forteller også hvordan Obamas Store Historie om håpets kraft er forankret i hele kampanjens selvforståelse. Som det het i en enkel, men god leserkommentar et sted:
Welcome to change!