Bob Dylan aner ikke hva som traff ham. Seks ganger.
Todd Haynes’ flotte I’m not there er ikke your usual bio-pic. Det er for eksempel ikke vanlig at en portrettfilm om rockhistoriens mest myteomspunne ikon ikke nevner mannens navn en eneste gang. Ei heller det vanlig at historien om Bob Dylan gestaltes av svarte skuespillere, eller at den mest direkte Dyla-rollen spilles av en kvinne. Etter filmens avslutning skjønner man at det er sånn det måtte bli. Før var det så langt ute at man måtte trekke på smilebåndet.
Den konklusjonen innkapsler i og for seg hele Haynes’ film på en ganske treffende måte. I’m not there er en pastisj over Bob Dylan, delt inn i seks forskjellige karakterer, som på hvert sitt vis slekter på mannen selv, enten musikalsk, personlighetsmessig eller plent filosofisk; Unge Marcus Franklin spiller den elleve år gamle omstreiferen Woody Guthrie (etter folklegenden, selvsagt), som med en åtti år gammel manns livsvisdom sjarmerer seg gjennom Amerika med et stort smil som rommer hele verdens tristesse, og en provisorisk gitar som maler verden slik den var. Richard Gere er Billy the Kid, den lovløse revolvermannen som aldri kom seg ovenpå etter klinsjen med Pat Garrett; Christian Bale er Jack Rollins, den tidlige, forvirrede Dylan-analogien; Heath Ledger er superstjernen og filmcasanovaen, den uovervinnelige Brando av sin tid; Ben Whishaw er den purunge poeten Arthur Rimbaud, en mistilpass kunstnersjel som bare vil si viktigere ting enn han klarer; og så er det Cate, da. Cate Blanchett skinner som hun aldri har gjort før, fullstendig fristilt fra alle normer, som den sinte og misforståtte Jude Quinn, på toppen av verden, men likevel forlatt, like etter motorsykkelulykken og den første elektriske flørten i 1964.
It ain’t me, babe
Todd Haynes er kjent som en krevende og original filmskaper, med ideer som gjerne ligger et godt stykke utenfor det umiddelbart mulige, og gjerne lysår fra komfortsonen til det etablerte Hollywood-systemet. Mannens forrige angrep på biografisjangeren var den kun delvis vellykkede glamrock-affæren Velvet Goldmine, som kanskje, eller kanskje ikke, var en krønike over David Bowie. Goldmine ble ikke noe voldsomt vellykket eksperiment, men sett i forhold til hans nyeste verk er den også en ganske konvensjonell film, på tross av alle dens skeive eksistenser og latente homoerotikk. I’m not there er en annen skål, med et utsyn så bredt og en fallhøyde så stor at man er nødt til å ta mannen i forsvar, no matter what.
Da er det en glede å kunne skrive det følgende uten påholden penn: I’m Not There er en liten triumf, uansett forhåndssympatier. De mange sjoablongene som gjennom drøye førti år har utgjort rockemyten Bob Dylan er stilfullt og enhetlig satt sammen, selv om det er umulig å se hvordan helheten ser ut. Seks forskjellige sjebner er flettet sammen, uten noensinne å ha noe med hverandre å gjøre. Fast, som en skygge over hele filmen, ligger det som har vært Bob Dylans ‘prosjekt’ (han vil nekte på det, tro meg) gjennom hele karrieren – en inett motstand mot å bli satt i bås, evnen til alltid å gjøre et flertall av fansen så utilpass at han får hat i retur.
Filmskaperens prosjekt (han vil trolig nekte) virker til å være det samme, men han tilgis grunnet oppgavens monstrøse ambisjon: Skaper du seks Dylans, er minst fem av dem idioter uten forstand. Og damn right, selvfølgelig er de det. Alle sammen. Det er forbannet vanskelig å se hvor Richard Geres Billy the Kid faller inn i Dylan-universet (kanskje fordi Richard Gere ikke har noe der å gjøre? – men det tenkte jeg visst om Heath Ledger også, men han døde jo, og ble 2008s beste bud på en rockemyte på egenhånd, med piller and all). Og hva er greia med Cate Blanchetts Jude Quinn? Hvorfor spilles alle de viktige Dylan-øyeblikkene ut på skjermen, selv om Blanchetts karakter skjærer dem i ut i papp for oss etterpå? Og hvorfor…?
Vi kunne holdt på i dagevis.
I’ve got my Bob Dylan mask on
Jeg tror ikke det er mulig å få en mer subjektiv opplevelse enn en film om Bob Dylan. Du er nødt til å skuffe og irritere millioner av mennesker, da ikke medregnet de enda flere millioner som i seg selv mener at Bob Dylan, både mannen, musikeren og myten, er det mest ufordragelige som finnes.
I min bok er den strålende. I min bok, og jeg kunne sannsynlig fortsatt lenge nok til å fylle en anstendig roman, har Todd Haynes fanget fragmenter av det som gjør Bob Dylan til slikt et elsket men likevel fryktet mål for kameraet. I min bok er disse seks fortellingene om seks mennesker som ikke er Bob Dylan historier verdt å fortelle. Selv om du ikke blir noe klokere eller bedre menneske av å se I’m Not There, er den likevel årets til nå beste bud på en sånn film som du må snakke med folk om etterpå.
La gå at skribenten gjør det en mandags ettermiddag, og ikke en gang i en rus av stoff og kjip rødvin, slik kutymet engang var, men kun lett påvirket av kaffe og Paracet. Men likevel: Du bør se denne filmen. Og du bør børste støvet av skivene dine.
Bare spør Bob (eller forresten, han vil sikkert nekte).